Mørkt. Gjenskinn av gatelys i våte gater. Jorda som har gått enda en runde rundt sola og vi er igjen på det samme stedet. Høst. Der kroppen har andre bevegelser, gjenkjenner noe, rykker til av lyder, ord, bevegelser, vind, regn, høstfarger, lys, varme og juleprodukter i butikken. Pepperkaker, julebrus, adventskalendere. Jeg vil ikke se det. «Jeg har vært her før og det er noe farlig her», kan jeg se for meg kroppen forteller. Dumme kropp. Neida, joda. 

Det er bare det at mens jorda har gått en runde rundt sola så har hele solsystemet også beveget seg langt, langt av gårde. Samtidig. Universet som utvider seg. Så vi har jo aldri vært akkurat her. 

Jeg lister meg forsiktig inn på denne siden igjen, later som at jeg ikke gjør det, for å unngå dem i meg som krangler høylytt og som argumenterer for å slette alt sammen. Jeg er så lei, jeg er så lei, jeg er så lei. Lei av at det er så mange indre stemmer å ta hensyn til. Eller, ikke ta hensyn til akkurat, men tåkeleggingen, tvilen, lydene som ikke er ord, men bare stumme skrik. Opplevelsen av å ikke eksistere. Nei, det er ikke hallusinasjoner. Jeg ønsker meg et språk å kunne fortelle om denne indre verden. Men hva slags ord kan en pre-verbal opplevelse av å ikke eksistere egentlig ha? «Jeg-et» som jeg leter etter. Er det noe i meg som eksisterer uavhengig av å bare være en traumerespons? Finnes det noe mer «jeg-ete»? 

Jeg forstår at det endrer seg hele tiden og at dette heller ikke er «sånn det er». Forvirringen. Distansen til omverdenen. Fragmenteringen. Tvilen. Jeg forstår at det også finnes noe som er annerledes. At jeg da glemmer dette her. Jeg vet at det finnes bakkekontakt, trygg grunn. Derfor virker det ekstra meningsløst å skrive noe som helst. For dette er på en måte heller ikke «sannheten». Det er en sånn rar skam. Det er ikke en «jeg er feil»-skam. Det er ikke opplevelsen av at alt er min skyld eller mitt ansvar (selv om det er det også, på et annet plan). Det er mer en opplevelse av å ikke finnes. Ikke-eksistens. Kollaps. 

Lei av det også. Å forstå mekanismer, og allikevel ikke greie å «være ferdig med det». Lei av å aldri ha et oversiktlig bilde. Aldri. Det er for langt mellom de ulike delene, de er opptatt med forskjellige ting og snakker ikke sammen. Husker ikke det samme, liker ikke det samme, tror ikke på det samme. Lei av at beskyttelsessystemene er så rigide. Så sakte å jobbe med. Jeg er utålmodig. Og samtidig likegyldig. 

Jeg burde ha alle slags forutsetninger for å gjøre de riktige tingene. Alle de der tingene som skal regulere et aktivt nervesystem, stresse ned, gjøre godt, bygge opp, sette grenser, si nei til ting jeg ikke vil og ja til ting jeg vil gjøre. Selv-omsorg. På et teoretisk plan har jeg en slags selv-omsorg. Fordi jeg skjønner at jeg er et biologisk menneske. Men jeg glemmer, jeg glemmer at jeg er (et) subjekt.

I møte med omverdenen, i møte med grensesetting, så er det ingen eller ingenting som opplever å ha en grense, og da blir grensesetting en teoretisk øvelse. Som noe jeg kan tenke meg til. Men det er ikke noe «jeg» der. Og det samme med alle de andre tingene. I møte med omverden kan jeg spille rollene jeg kan, men når det er bare meg – uten rolle – så forsvinner tiden og jeg glemte hva jeg skulle (eller burde) gjøre. 

Selvfølelse. Google sin kunstige intelligens forteller at det er «din grunnleggende opplevelse av egen verdi som menneske, uavhengig av prestasjoner eller andre ytre faktorer. Det er en indre følelse av å være god nok, som utvikles fra barndommen av gjennom samspillet med voksne som møter dine følelser og behov.» Det impliserer jo en egen verdi ved å være menneske, og en følelse av dette…

Selvtillit har jeg på mange områder. Den kan jeg skjønne. 

Men selvfølelse. Det er som om jeg mangler et steg i utviklingen som er enda tidligere enn selvfølelsen. Opplevelsen av å være et selv. Et selv som kan bekreftes (eller avkreftes) i relasjon. Et selv som kan ha «god» selvfølelse eller «dårlig» selvfølelse, avhengig av samspillet med omgivelsene.  

«Du har en dyp ambivalens i deg», sa legen jeg kom til i BUP, og ga meg Inger Hagerups dikt «To tunger» på en lapp. 

To tunger har mitt hjerte.
to viljer har mitt sinn.
Jeg elsker deg bestandig,
og jeg blir aldri din.

Dypt i det røde mørket
fikk livet dobbelt form.
Der kurrer det en due.
der hvisler det en orm.

To tunger har mitt hjerte
hør på det likevel.
Bli hos meg og gå fra meg
og frels meg fra meg selv.

Tenk at det skulle gå så mange, mange år før ambivalensen ga mening. 

Den er også med i handlingslammelsen. Ambivalensen. I mappa med upubliserte innlegg ligger titler som «Dobbeltspalteeksperiment og Hawthorneeffekt», «Kronikkalarm: forslag til et holistisk NAV», «Pride», «Stortingsvalgtanker from the dark side», «Anti-aksept», «Å dykke etter sjøhester», «Nevrodivergens og verden i farger». Kanskje jeg en gang kommer i kontakt med den eller dem i meg som vil og kan skrive. Komme i en annen posisjon i universet. Neida, Joda! 

– om hyper-uavhengighet, overlevelse og litt arroganse.

Da jeg studerte gestaltterapi for mange år siden var en av samlingene dedikert til en Heltereise.

Overskriften for samlinga var noe sånn som å erfare seg selv og livet, i en ledet fantasireise. Arketyper, symboler, mytologi og magi, og teorien om selv (impuls-, jeg- og personlighetsfunksjon). Blant annet.

Selv om det er veldig mange hendelser og perioder jeg ikke husker fra mitt (virkelige) liv, har denne heltereisen blitt værende som et klart minne. Både landskap, oppdrag, visuelle og taktile opplevelser underveis, valg og ikke minst den emosjonelle tonen. Dette landskapet er også stedet jeg kommer tilbake til hvis jeg skal forestille meg et trygt nok sted. 

I form var samlinga å bli ledet med på en indre reise der en selv var hovedpersonen (helten) i fortellingen. Over tre dager utviklet historien seg, med et oppdrag, utfordringer, motgang, medgang, magi, hjelp, vendepunkter og til slutt en forløsning eller seier etter fullført oppdrag. Underveis delte vi fra reisen vår i små grupper. Selv om vi alle fikk de samme instruksjonene så reisene veldig forskjellige ut, og valgene vi tok hadde ulike konsekvenser. 

Det var ikke nødvendigvis der, i løpet av den samlinga, jeg så min egen reise i noe slags metaperspektiv eller kunne forstå meg selv og hvorfor jeg tok de valgene jeg. Fortellingen fikk utfolde seg på egen hånd og jeg var med. 

I veldig korte trekk var oppdraget mitt at jeg hadde et viktig objekt med meg, det skulle fra et sted til et annet, og min jobb var å passe på dette objektet å få det helt frem dit det skulle. På veien var det farlige situasjoner, men det var også andre dyr, mennesker og vesener man kunne interagere med eller be om hjelp fra. 

Og nå kommer jeg endelig til poenget med denne lange innledningen – jeg ville gjøre hele oppdraget på egenhånd og ikke ta imot hjelp fra andre underveis – selv når det var en fantasireise! 

Jeg ble irritert eller redd når figurer ble introdusert, eller når vi fikk valg som gikk ut på å hvile, motta hjelp (mat, ly) eller overlate ansvaret (for oppdraget/gjenstanden) til noen andre. Jeg stolte ikke på at de ville passe på, jeg unngikk relasjoner og interaksjon så langt det var mulig. Jeg red vekk fra stier og veier (hadde hest!), gjemte meg i naturen, hadde god avstand til andre og ville ikke nærme meg steder med folk. Hver gang en interaksjon ble introdusert gjorde jeg den så kort som mulig, hele tiden med en utålmodighet med å komme meg videre og unngå å bli lagt merke til. Det relasjonelle var ubehagelig, selv i det imaginære.

På tre dager slapp jeg aldri tak i den gjenstanden jeg passet på, den var hele tiden godt pakket inn og tett på kroppen min (igjen – alt dette i et produkt av min egen fantasi!). 

En medstudent sa på et tidspunkt «men du er jo så alene!». 

Og det er vel kjernen i det hele. Å klare seg alene. 

Noen ganger lurer jeg på om det er arroganse eller om det er frykt/unngåelse. Når jeg hører utsagn som «alle har behov for… (nærhet, omsorg, kjærlighet, støtte, anerkjennelse osv)» så kan jeg gå med på det, «jaja, jeg hører du mener det, men det gjelder bare alle andre, ikke meg». Som om det skulle være noe helt spesielt med meg. 

Hyper-uavhengig. Er det et begrep? Jeg kan i alle fall si noe om hva det betyr for meg. Jeg har alltid fått høre at jeg er så sterk, tøff, ressurssterk og flink (herregud, så kjedelig). Greit nok, det gjør at jeg glir lettere ubemerket under radaren. Selvstendig kan jeg også kalle det, men en selvstendighet som er så sterk at jeg ikke innser at jeg ikke trenger å gjøre alt selv. Selv når det er krevende eller når det er unødvendig. 

Det er som om jeg ikke skjønner at hjelp finnes, at folk finnes. Kanskje er det ikke verdt bryderiet og ubehaget det skaper å involvere andre. Det å skulle trenge noen er farligere enn alt annet, og har også vært farligere enn død. Det er en hyper-uavhengighet i å ikke la andre være viktige for meg. Hyper-uavhengighet i å bære flyttelass på flyttelass selv, heller enn å be om hjelp (eller ta i mot hjelp som er tilbudt). Løse alle arbeidsoppgaver selv, ikke delegere. Jeg skrev en gang en masteroppgave uten å konsultere med veileder en eneste gang. Alle måtte ha en veileder på oppgaven, så det fikk jeg. Men jeg bare fortalte ham hva jeg tenkte å gjøre, fikk tommel opp for det, og sendte ham oppgaven da den var ferdig. En gang lå jeg på sykehus etter en operasjon. I to døgn var jeg våken på grunn av smerter, men det falt meg ikke inn at det gikk an å be om smertestillende. Når helsepersonell kom innom og sjekket opp og spurte om det gikk bra, så svarte jeg «ja selvfølgelig». Jeg kunne bli fornærmet over et sånn spørsmål – «skulle det liksom ikke gå bra det her, tror du jeg er svak, eller!»  

Det er så mange ting jeg har gjort så tungvint for meg selv bare fordi jeg har vært blind for valgmulighetene. Det er jo ikke fordi jeg er så fryktelig tøff at det har blitt sånn, men fordi jeg ikke har visst at noe annet var mulig.

Under her ligger det nok forestillinger om å ikke ha verdi, ikke skulle være til bry, ikke skulle synes, mistillit, skam, frykt for avvisning og sikkert en hel masse ting som er ubevisst for meg.  I tillegg tror jeg opplevelsen av at jeg egentlig ikke helt finnes også skaper en avstand fra verden inni til det som skjer utenfor meg. 

Men sånn var det. En superkraft, overlevelsesinstinkt og livslyst. Det kan jeg feire.  

Nå kan jeg bytte ut «skjønner ikke at hjelp/folk finnes» til «skjønte ikke…». Jeg øver på det. Øver på å ta imot. Øver på å dele. Øver på å gjøre avstanden til andre mennesker mindre. Øver på å stå i ubehaget. Noen ganger kan jeg til og med fryde meg over ubehaget og feire det, fryde meg over energien i frykten som skapes. For det betyr at det er noe som er viktig der og det er noen som jobber hardt for å holde meg trygg. Hei, der er du, det er bra du passer på.

Og jeg kan beundre henne som la ut på den heltereisen, som forserte elver og daler, som støtte på krigere og konger, som jaktet for å få mat og som til slutt endte på toppen av et fjell. Med skatten i god behold, klar for å vise den til verden!

(Jeg ble forresten aldri ferdig med terapeutstudiet, men det er en helt annen historie.)

Vandrer gjennom dyp nysnø for å ta flybussen klokka fire på natta. I mørket utenfor bussvinduet ser jeg konturene av et bølgete landskap. Det er som et dypt sukk, en sorg som går gjennom flere generasjoner og nå er den i meg. 

Fødselspodden

Lang reisedag. Flybytte. Ventetid. Væretid. Etappe for etappe, en bit av gangen. Et tog. Et tog til. Underveis hører jeg på flere episoder av Fødselspodden. Den er ny for meg, og det er ganske fascinerende og forunderlig å høre på. Folk husker jo så mye! Hva som skjedde, hva de følte og tenkte og gjorde underveis. Og sier ting som – er det én ting man aldri glemmer så er det jo hvordan det var å føde! Jeg forsøker å kjenne etter hvordan det var for meg, gå gjennom de faktaene jeg vet om de dagene, handlingsforløpet, historiene jeg har fortalt meg selv og andre, fotografiene jeg har sett, personene som var involvert, se om jeg kan komme i kontakt med noe som er minner og opplevelser, og ikke bare fakta som om det er noe jeg har lest i en bok. Men det er ikke noe der. Ikke noe som kjennes som mitt eget, noe som er inni meg. Det er ganske trist å oppdage. Det er som om jeg avdekker mer og mer hvor mye av livet jeg ikke har vært tilstede. Kanskje jeg må skrive om hukommelse senere. Siste etappe i taxi. Ankomst.

Svale

Vi kan velge rom etter hvert som vi ankommer, skrive oss opp på en liste. Jeg er innstilt på å måtte dele med flere. Jeg ser at det er et enkeltrom som fremdeles er ledig, selv om det er mange som har ankommet. Kan jeg ha et helt eget rom? Det frister. Det frister for da trenger jeg ikke være så stille om natta, når jeg våkner av mareritt og bruker tid på å finne søvn igjen. Jeg kan slå på lyset. Det kjennes som luksus å kunne velge et eget rom. Er det ingen andre som trenger det mer enn meg? Det virker ikke sånn. Jeg skriver meg opp på lista og finner det bittelille rommet. Rommene har fuglenavn og jeg har fått Swallow. Enkeltseng, lampe, nattbord, plastbokser under senga for å ha eiendeler. Et vindu mot hagen. Jeg har kommet til en annen årstid. Her er våren allerede. 

Struktur

Kroppen faller til ro i disse rammene jeg kjenner så godt. Dagene har samme form. Meditasjon. Meditasjon. Frokost. Går en tur. Meditasjon. Meditasjon. Lunsj. Vaske opp. Hvile. Meditasjon. Middag. Kveldsrituale. Og inni mellom der, sove hvis kroppen vil sove. Jeg har en arbeidsoppgave. Oppvask etter lunsj og å dekke på til neste måltid. Vi er tre stykker som gjør det sammen. 

Innenfor denne strukturen er det et helt univers av opplevelser. 

Stillhet

Det er ikke den typen stillhet der man er helt isolert fra alle de andre. Det er ikke en ensom stillhet. Det er fremdeles kommunikasjon, blikkontakt, et nikk, et smil, en hånd som holder opp døra for en annen. Og det er deling og spørsmål i plenum. Det er bare det at alle ordene som fyller mellomrommet mellom menneskene er tatt bort. Tatt ned til et minimum. Nobel stillhet. Ikke hard og kjølig stillhet. Det er som om menneskene blir mer tydeligere for meg når vi er sammen uten alle ordene. Jeg vet lite om hvem de er når det kommer til hverdagsliv, jobb, privatliv, karriere og alle andre ytre identitetsmarkører. Men etter hvert som dagene går er det som om vi blir kjent på et dypere plan. Eksistensielt. Individene trer mer fram og blir tydeligere å få øye på. Og alle blir så himla vakre i stillhet! En mykhet og at maskene tas av for en stund. Det vokser fram en ømhet og kjærlighet. Og også jeg blir mer meg. Hva nå enn det er. En strøm av kontinuerlig bevissthet og tilstedeværelse? Uten at jeg forsøker å skape meg selv gjennom tale og ord. 

Vera

De første dagene er jeg bare så trøtt. En kjent respons. En slags synkronisering der kroppen først har noen behov som trenger å dekkes, før klar og våken bevissthet. Så de første dagene er det mye hvile, små dupper, halvsoving og slumring mellom øktene. Eller i stedet for. Det er frihet til å styre selv. Sinnet/tankene som roer ned og kroppen som lader opp. For hver dag som går blir gåturene på formiddagen litt lengre, litt modigere og blikket vendes fra ned og inn til opp og utover. Som om hvilen har gjort meg mer mottakelig for verden igjen. Det er en vennlig verden. Grønt. Folketomt. Vann. Fugler. Vid horisont. Store trær. Små skatter. Myke svinger i elven. Jeg trasker rundt i digre slagstøvler som jeg har fått låne. Jeg kan gå hvor som helst, på og utenfor stien, uten å bli våt. Smiler av tanken på bildet av meg selv i fugleperspektiv – fotsid frakk, store støvler, lue, litt kort og tett kropp, som Detective Chief Inspector Vera Stanhope. Ah, en gang har jeg lyst til å vandre i Northumberland!

Astrofysikk

En stjerneklar kveld går vi ut og ser på planet-paraden sammen. I stillhet. Med litt hvisking selvfølgelig (oh, that pink one there is Mars, and there you can see Jupiter, and over there in in the horizon Venus, and Uranus and Neptun and Saturn is here, we just can´t see them). 

Jeg tenker på Jupiter, den beskyttende kjempen i solsystemet. Gravitasjonskrefter som drar i meteorer og asteroider sånn at jorda unngår å bli truffet så ofte. I kveldsmeditasjonen «hører» jeg Gustav Holsts Jupiter-sats fra Planet-suiten. Jeg kan kjenne instrumentene ulike steder i kroppen, som om jeg har orkesteret spredt i meg, eller jeg er midt i orkesteret. Jeg «ser» melodiene, harmoniene, kjenner dem i feltet som er meg, er kroppen min. Uroen i første del. Kompleksiteten. Pauker og messing. Strykere og fløyte. Puste ut når koral-delen kommer, den som høres ut som en salme eller nasjonalsang. Som lander i en sus-akkord (høydepunktet synes jeg) før den går tilbake til mer uro. 

Om natta, når jeg våkner av det tredje marerittet, kan jeg se Venus gjennom vinduet fra senga. Hei, der er du, og du kan være her sammen med meg. 

Jeg kjenner undringen og storheten. Jeg kjenner lysten til å studere mer, lære mer, forstå mer. Tenk at jeg ikke studerte mer fysikk! 

Mammut

På en av vandringene kommer jeg til et utkikkstårn der jeg kan se utover et naturreservat, en stor myr. På infotavla står det at her levde det mammuter. Et landskap jeg kjenner meg merkelig hjemme i. Som om jeg har vært her før. 

Be David Attenborough!

Det er ikke sånn at meditasjon for meg har noe erlik-tegn med «behagelig» eller «ro». Noen ganger er det ro og noen ganger er det behagelig. Noen ganger er det mange tanker, noen ganger følelsesmessig smerte, noen ganger fysisk ubehag, noen ganger distraksjoner, noen ganger konsentrert, noen ganger helt fantastisk ekstatisk, noen ganger dyp fred, noen ganger så vondt at jeg må avbryte, noen ganger er det musikk, visuelle bilder, lyd. 

Jeg forsøker å ikke skyve bort det som er ubehagelig eller å gripe etter det som kjennes behagelig. Men heller være nysgjerrig på alle nyansene av (sanse)erfaringer som kommer og går. Det er hele jobben. Være like entusiastisk uansett hva som viser seg. Og vite hva jeg erfarer – know it with awareness!

Your mind is a dangerous neighborhood, don’t go there alone, take mindfulness with you. (Armstrong)

Frykt. Har jeg en forestilling om at følelsen frykt er mer nobel, mer høyverdig enn andre følelser? Tror jeg mer på tankeinnhold som er produsert av frykt enn tankeinnhold som kommer fra et annet sted? Tror jeg frykten er så sann at jeg da må basere valgene ut ifra sannheten i frykten? Fryktbasert valg? Eller frihetsbasert valg? A-ha-øyeblikk, frykt er en form for motvilje. 

Åpne til det som vil bli sett – to dager, to meditasjonsopplevelser

Let the mind loose and just follow with awareness and see where it goes…

Den ene dagen. Det er før lunsj. Tankene samler seg foran meg, forsøker å fikse noe som jeg ikke får til å fikse. Problemløsning. Praktiske spørsmål, økonomi, håpløshet, for stort til at jeg kan håndtere. Sammentrekning, hodet stramt, klump i brystet. Kan jeg bare kjenne hvordan den klumpen kjennes ut? Mer tanker om. Urettferdighet. Bitterhet. Bør ikke ha bitterhet. Tristhet. Skam for tristhet, bort med tristhet. Hylet. Fra alle kanter rundt meg. Inni meg, fra kroppen, fra forskjellige hjørner av kroppen. Ok, jeg kan være her litt med deg. Med hylet. Kanskje stilner det hvis noen hører etter? Hvor er du? Hva ser du? Hva skjer? 

Jeg kjenner vekten av en 4-åring. Hvor tung er kroppen? Hvordan kjennes det å løfte den? Hun er så lett av jeg kan bære henne. Hun kan stå på lårene mine uten av det er vondt, bare et slags trykk. Tenk så lite kraft som skal til for å skade henne! Så lett er kroppen. Ok, hva vil du vise meg? Jeg har et slags utenfra-blikk, fra nåtid. Nærvær. Hylet hennes er fortsatt sterkt, men det er sterkest på høyre side. Ikke like ubehagelig å høre på. Jeg har ikke samme ønsket om å holde for ørene. Vi er i det gamle huset, i gangen nede. Det hun vil fortelle er: når jeg er så hysterisk fortvilet som jeg er nå så er det ingen rom i dette huset jeg kan gå, derfor må jeg gjemme det og gjemme meg og ikke finnes. 

Den andre dagen. Det er ikke noe hyl. Jeg starter i den samme gangen. Jeg blir tatt med på rundtur av en 6-7-åring. Kan kjenne glattheten i rekkverket på trappa, dørhåndtaket med kanter, glasset i døra til stua, strietapet, rom for rom, grønne vegger, kjøkken, stue, der bruker jeg å høre på radio! Det er ingen andre her, bare oss. Nøytralt, ingenting som truer. Hun viser meg hemmelighetene, det fine hemmelige livet, ressursene. Musikken, notepapiret der hun skriver ned melodier hun hører. Jeg kjenner meg beæret av å få se. Lommer av frihet, Barnas Leksikon, voksen-leksikon, Illustrert vitenskap, Astrid Lindgren, fakta om vikinger, lære runeskrift, CD-er, universet, katter og fugler. Vi går ut også. Naturen. Vidde. Furutrær. Svaberg. Ly. Frihet. Alene. Havet. 

Ut av stillhet

Det kjennes klønete. Som å må ta på seg et ekstra lag av «meg» utenpå. Jeg merker hvordan jeg knoter med småprat, knoter med språket, plutselig opplever meg selv som uartikulert og med dårlig ordforråd. Avstanden til andre øker med ordene. 

En kveld blir jeg lagt til i en messenger-gruppe og meldingene begynner å renne inn. Jeg ser på navnet på gruppen og de første meldingene. Det er noen som forsøke å samle alle som gikk i samme klasse på videregående. 

Jeg gjenkjenner navnene. Noen deler et klassebilde fra førsteklasse. Jeg kan knytte navn til fjesene. Jeg ser at jeg også er på bildet. Men det er som å se et bilde av noen man vet hvem er, men ikke kjenner. Kjendiser. Som å se bildet av troppen til håndballandslaget i 1993. Den gangen jeg hadde Cecilie Leganger som forbilde. Jeg vet hva alle heter, og jeg vet hvilken posisjon de spiller på banen. 

På samme måte ser jeg ansiktene, vet navnene og hvilket instrument de spiller. Men jeg har ingen minner om eller med dem. Jeg kan ikke komme på en eneste situasjon eller opplevelse fra denne tiden. Jeg har ingen opplevelse av at jeg har eksistert på den tida. Det er som om jeg kan flere fakta om de andre menneskene enn den personen som er meg. Det er en merkelig opplevelse å lese meldingene som utveksles. Det er noe internt over det, som om de har en historie sammen og kan noen felles referanser. Jeg gir meg ikke til kjenne. Er bare passiv tilskuer til at det deles flere bilder og det avtales å ta en øl sammen senere i år. 

Hvordan ville det vært å delta på det? Noe i meg synes det er et fascinerende landskap. Jeg har lyst til å stille spørsmålet hvordan kjenner dere meg? Hvem var jeg?

*kognitiv svikt hvor man får vanskelig for å ta en beslutning når man står overfor mange valg. (Wikipedia)

Når alle muligheter er åpne, hvem skal få bestemme? 

En ganske vanlig formiddag. Står opp, lager frokost til barn, spiser kanskje selv, surrer rundt, kanskje setter i oppvaskmaskinen, smører matpakke. 

Stille i huset. Jeg bestemmer meg for at jeg skal dra på den treninga som begynner om halvannen time. Hører på podcast og spiller spill på mobilen mens jeg venter på å dra. Ikke noe spennende spill. Bare fargelegging av ruter. Ingen bonus, ingen premier, kun fylle ut farge, lite dopamin. Jeg lastet det ned for et par uker siden da jeg i et øyeblikks desperasjon tenkte at «NÅ MÅ JEG HA NOE Å HOLDE FAST PÅ». Så da ble det fargeleggingsspill. Det er en litt tvangsaktig aktivitet. Jeg sletter spillet daglig. Bør gjøre noe fornuftig. Bør møte virkeligheten. Bør tåle å kjenne etter. Bør gå tur i solen. Bør gjøre noe med mindsettet. Bør trene. 

Klokka litt over ni går jeg og finner frem treningstøy. Bestemmer meg for å dra ferdig skiftet i stedet for å skifte i garderoben. På badet tar jeg på meg en overdel. Tynn treningsgenser. 

Men før jeg har byttet til treningsbukse har jeg bestemt meg for noe annet, og skal jo ikke dra på trening. 

Det er jo helt logisk. Jeg kan ikke si jeg husker eller vet hva slags tanker eller argumentasjon som skjedde der. Tvil? Absolutt. Men hva tvilte jeg på? Om dette er den riktige dagen å trene? Eller om jeg burde bruke dagen annerledes, mer fornuftig? Jeg mistenker at det også skjer noe når jeg kommer i kontakt med kroppen, og at den kjennes feil. Eller rar. Eller fremmed. Denne kroppen kan jo ikke vise seg i verden. Noe sånt. 

Før jeg rekker å merke at valget om at jeg ikke skal trene har skjedd, finner jeg meg selv i hjørnet av sofaen igjen. Dokumentar på øret, fargelegging. Jeg sitter sammentrukket med beina foran/under meg. 

Plutselig har det gått over en time. Jeg sitter i samme stilling. Jeg merker jeg fryser, men gjør ingenting med det. Vondt i beina tror jeg, eller nummen og prikkete og kald. Men jeg fortsetter å sitte sånn. (Jeg ser jo nå, noen timer senere, at jeg kunne tatt på meg en genser over den tynne treningstoppen. Eller brukt et av teppene som ligger ved siden av meg. Men det fremstår ikke som en mulighet eller et valg.) 

Enda en time senere bestemmer jeg meg for å meditere. Det er en slags oversiktlig måte å finne ut hvor jeg er og hva som rører seg. Først komme i kontakt med kroppen, så se hva slags tankeinnhold og emosjonelt klima som beveger seg. Den rake motsetningen til nummen/frys/dissosiert. Så da mediterer jeg.

Liggende med tyngde over meg. Øyepute. Det lukter lavendel. Synker ned i gulvet. Varme. Spenninger. Holder pusten. Slipper i mikroskopiske bevegelser. Stillhet. Tankeinnhold. Valg. Store valg. Tankeinnholdet har en kontraherende bevegelse, fram foran sentrum av hodet. Hvordan leve livet? Mening. Kanskje de store valgene står i veien for de små? Eller kanskje alle er like vanskelige. En time meditasjon. 

Bør jeg spise lunsj? Tja. Eller. En annen tanke tar den første. Kanskje jeg skal dra til skogen? Jeg googler og finner buss og ser for meg å dra. Men så kommer tvil. Kanskje det er feil skog? Det er jo så langt. Uansett hvilken retning så tar det en halvtime på kollektivtransport til skogkanten. Kanskje jeg heller skal dra et annet sted? Kanskje det er for seint i dag? Kanskje jeg skal gjøre det i morgen i stedet? Men har jeg egentlig lyst til å dra til skogen? Nei, jeg vil jo ingenting. Men er det ikke da jeg bare skal gjøre det? For jeg vet at det er sunt? Eller noe? Fordi jeg vet at jeg liker skog. Natur. Utsikt. Jeg scroller mer på telefonen. Lei av radio, folk som snakker. Hører på musikk. Men det er feil musikk. Finner ikke ut hva slags musikk som passer. Skulle jeg spist noe? Spiser potetgull. 

Men nå er det i alle fall for seint å dra til skogen. Hører at naboen i etasjen over støvsuger. Får dårlig samvittighet. Burde vaske trappeoppgangen. Kanskje jeg skal rydde og støvsuge. Men så går jeg og putter klær i vaskemaskina. Skal sette den på. Men den står fortsatt avslått. 

Det er som om jeg ikke kan bevege meg. Ingen må høre at jeg finnes i huset. Når jeg oppdager at jeg har kommet dit, til ingen må oppdage at jeg eksisterer, da skjønner jeg at dette er jo en trigget tilstand. Dette henger ikke sammen med et her og nå. Dette er gamle greier. Så jeg går og finner støvsugeren. Eksponering. Jeg finnes. Jeg kan lage lyd. 

Kommuniserer på meldinger om et innlegg jeg skal ha på lørdag. Akkurat nå har jeg ikke kontakt med den i meg som kan alle de tingene som står punktvis på planen. Men jeg vet også at det kommer jeg til å skjønne senere. Stoler på erfaring, på at jeg vet at dette er noe jeg kan. 

Oi, nå kommer barnet snart hjem igjen også.  Jeg tar en dusj. Lager kaffe. Spiser en brødskive. Tenker ut hva vi skal ha til middag senere. Og så var de seks timene over. Og jeg er til stede i en voksenforeldreperson.

– om å være tett på, i omgivelser der det er til å holde ut.

Dagen før jeg skal reise for å lede en helg med meditasjon, skjer det noe som sender meg hodestups inn i krisemodus. Situasjonen er reelt truende (men absolutt ikke så katastrofal som kroppen min tror) og den skjer i, og nær, hjemme. Det er så fullstendig uventet, og jeg må være den som handler og håndterer situasjonen. Den halvannen timen dette står på skjønner jeg allerede at dette kommer til å sette langt dypere spor enn hva som vil være en normalreaksjon, at det trigger gammel frykt. Underveis er jeg helt skjerpa og rolig. Minutt for minutt. Legger merke til at pulsen er høy, kroppen er i spenn og stemmen dirrer. Opptrer adekvat og kommuniserer der det er nødvendig. Med klar tilstedeværelse går jeg videre til neste fase.

Når den akutte situasjonen er over, kommer skjelvingene. Kroppen greier ikke slutte å riste. Så kommer katastrofetankene. Tankene om at jeg må stenge meg inne, beskytte, bygge en festning mot verden utenfor. Jeg tenker at jeg må avlyse helga. Jeg vet også at jeg ikke kan ta et rasjonelt valg i denne tilstanden. Derfor ber jeg min venn G, som jeg skal lede sammen med, om at vi venter noen timer før vi bestemmer oss. Først må jeg spise noe og koble på noe slags fornuft. 

De neste to timene bruker jeg på å debriefe. Snakker med flere på telefon. Gjenforteller opplevelsen i detalj. Får noen andres syn. Validering. Sjekke ut hva som er reelt truende og hvor mye av dette som er at jeg er trigget. Det er nyttig og tar meg tilbake til nåtid. Den gamle måten å reagere på – impulsen til isolasjon, alarmberedskap, beskyttelse og å gå i en frysreaksjon i hjørnet av sofaen (selv om det er det jeg vil) er ikke løsninga nå. Så jeg bestemmer meg for å velge det andre. Vi avlyser ikke. Denne sjokkreaksjonen vil spille seg ut over de neste dagene uansett, så da kan det like gjerne skje på en hytte i skogen. Med andre mennesker rundt meg. Jeg kan ikke forstå hvordan jeg skal greie det, men jeg kan ikke forstå at jeg skal kunne være hjemme heller. Jeg kan gjøre det fordi jeg er trygg på G og hans erfaring, om jeg ikke er på mitt beste. 

Om natta gjenopplever jeg ettermiddagen igjen og igjen. Sover ikke, står opp og er litt fjern og frossen av angst.

Logistikken i dagen kjennes uoverkommelig. Ubehaget i kroppen er så sterkt at jeg bare ønsker noe som kan slå meg ut, dempe angsten, ta bort det verste, ta meg ut av kroppen. Samtidig er det en visshet om at dette også kommer til å endre seg. Jeg vet at det ikke kommer til å kjennes like vondt ut om noen dager. Jeg forsøker å huske på hva som kan være hjelpsomt – her og nå. En venninne på telefonen guider meg litt på vei. Lukt, varme, spise noe og «kan du bevege kroppen litt, gå mens vi snakker?»

Jeg er på vei. Bil hentes. Jeg får en lefse i hånda og et glass vann. Sjekker inn med meg selv at jeg er i stand til å kjøre bil. Kjøre, hente G, handle inn mat. Mellom butikkhyllene får jeg en tekstmelding som sender jeg inn i et nytt hull. Frykt. Er det på denne Kiwi-butikken langt utenfor byen at jeg skal kollapse, bli gal? Leser ordene på handlelista. Forstår ikke ordene. Sakte. Verden er uvirkelig. Finner koriander og havregryn og paprika. 

Men kollapser jo ikke. Vi kommer frem. Lager mat. Ønsker deltakerne velkommen. Introduserer helga. Det er som om jeg ikke har kontakt med delen av hjernen som kan tenkte, men jeg formulerer ord og meningsfulle setninger. Utad har jeg ro. Tilstedeværelse. Jeg leder oss gjennom første meditasjon, innvier helga. Puster rolig, stemmen er rolig. Så går vi inn i stillhet over natta. 

Om natta gjenopplever jeg. Det er fortsatt som om kroppen nekter å sove. Men jeg vet at det er normalt. Jeg har googla psykologisk førstehjelp i kriser. Kroppen trenger å gå gjennom denne reaksjonen. Det hjelper å vite det, og det hjelper å være så tett på opplevelsen. Jeg forankrer meg i sansene. Lukt. Har lavendelolje. Subtilt. Merker at jeg bare kjenner lukten i nesen på utpust. 

Jeg leder oss gjennom morgenen.  1. meditasjon. Fokus i pust. Ordene har en naturlighet, det er som om de kommer fra et annet sted enn meg, flyter. Kanskje er det fordi jeg har tillitt til at hvis jeg bare er her – med det som er – så vet jeg akkurat hva jeg skal gjøre. Inni meg er tankene veldig høylytte. Vi må flytte. Jeg kan aldri føle meg trygg der. De indre bildene er veldig, veldig nær kroppen. Påtrengende. Så nært ansiktet mitt at jeg kan kjenne dem mot kinnet. Kroppen som vil trekke seg sammen, gjøre seg usynlig. Bilder og tanker skaper umiddelbare kroppslige fornemmelser. Et hugg i magen. Et indre hyl på min høyre side. 

Det er lett å se hvordan bildene skaper en kroppslig/emosjonell respons, som igjen blir etterfulgt av en tanke. Jeg tror tankene forsøker å «fikse noe». Fikse problemet som denne redselen er. Tankene prøver å finne en løsning på det som kroppen opplever. Bilde – frykt – sammentrekning – løsning (flukt, vi må flytte). 

2. meditasjon, gående. 3. meditasjon, fokus på sansefornemmelser. Lyden av klangbollen. Stillheten. Små bevegelser. En fugl. Tyngden mot gulvet. Alt er fremdeles veldig nært kroppen og ansiktet. Som om rommet kroppen opptar er trangt. Men jeg kan være med det. Det er sånn her det er akkurat nå. En bitteliten fornemmelse av at det er litt interessant å være vitne til. Men mest invaderende. Fra alle kanter. 

Etter frokost sjekker G og jeg inn med hverandre og planen for dagen videre. «Utad kan man ikke merke det på deg», sier han. Men det er nå jeg må be om mer hjelp.  Jeg forstår ikke lenger notatene mine for neste økt. Jeg forstår ikke hva jeg skal snakke om. Jeg forstår at det står på et språk jeg kan, men det er ingen respons i meg. Panikkfølelse. Hjernen fungerer ikke. Uvirkelig. Jeg aner ikke hvordan jeg skal si noe om dette temaet! G tar neste økt på sparket. 

Herfra og ut helga lener jeg meg tilbake. G leder an med trygghet og erfaring, med letthet og selvfølgelighet. Solid. 

I neste meditasjon ser jeg hvordan tankene oppstår i sinnet – tanker om hjemme, om livet utenfor denne bobla, det å skulle dra hjem. Jeg vil ikke! Bildene av leiligheta, rommene, utgangsdøra, lydene rundt, det å lage bevegelse der – alle bildene gir umiddelbar frykt. Frykt som stiger fra bekkenet, frykt i ytterkanten av kroppen, ilinger på huden på utsiden av armene. Det kan være tanke-følelse/sansefornemmelse-bilde eller det kan være bilde-sansing-tanke. De henger sammen. Oppstår betinget av hverandre. 

Utover dagen har jeg bare sporadisk og glimtvis kontakt med tenkehjernen. Jeg er fremdeles mest instinkt og følelser. Men det går an å være det. Jeg deltar på det vi gjør, snakker når det skal snakkes, spiser og hviler.

Meditasjon på ettermiddagen. Gjenopplever fortsatt situasjonen i bilder. Men de er ikke like nært kroppen nå. Det er litt mer luft rundt meg. Men da kommer også gamle bilder inn. Situasjoner med redsel. 11 år, 4 år, 8 år, 17 år, 10 år. Stakkars henne/meg! Som å spille en bildefremvisning som ikke er innstilt kronologisk, men i stedet står på shuffle mode. Bildene svir i huden. Slår mot hodet. Knyter magen sammen. Medfølelse for henne. 

Frem til nå har jeg vært høy på adrenalin. Ikke sovet mer enn sporadisk siden torsdag. Jeg tror kroppen snart kommer ned igjen. Etter middag ligger jeg litt under dyna og varmer meg.

I meditasjonshallen på kvelden kommer det første glimtet av ro i kroppen. Lyd og et behag av varme i rommet. En viten – jeg vet at tilstanden i kroppen kommer til å endre seg. Takknemlighet. Overgivelse. 

Kveld. Trøtt. Kanskje tør kroppen gi slipp inn i søvn nå? Jeg sover min første sammenhengende natt på fem uker. Når jeg våkner oppleves kroppen fortsatt litt prikkete, men på en roligere måte. 

Tanker, sanser og bilder har et roligere tempo i morgenmeditasjonen. Det er enda mer plass i og rundt meg. Plass til flere ting samtidig. Uten at noe kjennes påtrengende. Jeg kan ha litt mer avstand og la det hele komme og gå uten at jeg blir fanget noe sted, eller forsøker å holde fast i noe av innholdet. Jeg kjenner fremdeles frykt for å reise hjem senere i dag, men ikke like sterkt og jeg vet at det kan være annerledes om noen timer. 

Rundt frokostbordet oppstår det latter og det deles spontant historier. Jeg kan ikke huske å ha hatt latterkrampe på denne måten på lenge. Sånn latter som bare ikke kan holdes tilbake og tårene renner. Senere på dagen avslutter vi helga og deler noe om hvordan det har vært. Glade folk. Jeg er glad for at dette ble noe av. 

I bilen på veien mot byen merker jeg at det er ok å skulle hjem. Magen vrenger seg ikke. Det er ikke leiligheta som er farlig.

Hva slags type må jeg være for å ha tatoveringer? 

Etter at jeg hadde stoppa å påføre meg selv åpenbare, fysiske skader brukte jeg mye tankekraft og selvbevissthet på å dekke til arr. Langermede gensere, jakker, aldri gå i t-skjorte, alltid være bevisst på hvilken vinkel jeg holdt armer og bein, sånn i tilfelle klær skulle skli opp. Jeg kunne få ideer om at «nei, nå skal jeg gi blaffen og bare gå sånn som jeg ser ut», men jeg greide aldri mer enn noen øyeblikk før jeg dekket meg til igjen.

Jeg drømte om å kunne være trygg nok i meg selv til å ikke bry meg, samtidig som jeg hadde fordommer mot andre jeg så med arr, og som gikk rundt i verden med en slags selvfølgelighet. Deres åpenhet gjorde meg mer skamfull. Jeg er i alle fall ikke «en sånn». Med det mente jeg vel en sånn person som har skada seg, eller en sånn person som har hatt det vanskelig, eller en sånn person som har vært svak (eller syk, da). Det var kun i den aller nærmeste relasjonen jeg slappet av og kunne ta pause fra å passe på hvor mye som var synlig. 

I flere år tenkte jeg at det hadde vært praktisk og kanskje litt tøft, å dekke til armene med tatoveringer. Sleeves. Jeg så for meg hvor fri jeg kom til å bli, at jeg skulle slutte å være så selvbevisst og at det skulle ta meg enda et stykke vekk fra «historien». Avidentifisere, glemme, fjerne spor av en fortid. Men det var først da jeg sto midt oppi en krise av et samlivsbrudd og en kropp i alarmberedskap at jeg faktisk gjorde alvor av tanken om tatoveringer på armene. På en måte er det litt flaut å fortelle denne historien, samtidig så var det sånn det var, og jeg tenker nå at jeg var litt kapret av en annen kraft – som kanskje var ganske sunn –  og som hadde så sterk gjennomføringsevne!

Så jeg dro til et tatoveringsstudio. Fortalte at jeg ikke hadde et konkret motiv (litt sånn type mønster-inspirert), men at jeg ville dekke armene og at hun kunne få tegne et forslag. Forslag ble tegnet og timer ble satt opp. 

Den første økta skulle omrisset tegnes opp på begge armene. Fra håndledd til midt på overarmen. So far, so good. Neste økt skulle mønsteret på den ene armen fylles i. Dette ble også gjennomført. Men så gikk jeg ut derfra og innså at jeg er jo ikke en som har tatoveringer! Jeg så ned på meg selv og tenkte at jeg ikke var en person som var tøff nok til å ha et sånn uttrykk. Herregud, dette er jo ikke meg! Og – herregud, dette er jo enda vanskeligere å skjule enn noen blekede arr! 

I stedet for å gå tilbake til tatovøren for å fortsette arbeidet bestilte jeg time hos en privat laserklinikk for å få en vurdering av hva det ville koste å fjerne tatoveringer. Tatoveringene var for ferske til at man kunne fjerne de med en gang, men jeg fikk et prisoverslag. Dette var ca ti ganger dyrere enn tatoveringene i seg selv, og jeg hadde ikke råd til å gjøre det. 

Så, mange, mange år senere har jeg fremdeles halvferdige sleeves og vet ikke om jeg er en tatoveringstypeperson. Noen ganger er jeg jo det! Og ellers jeg dekker meg til og gjemmer og skjuler både arr og mønster. 

Etter terapi. For at jeg skal huske? «Har du vært til stede denne timen, tror du at du kommer til å huske den?»Jeg vet ikke. Jeg tror noen andre var til stede. Som ikke er nå. Som ikke hadde tilgang på tankene underveis. Derfor skriver jeg nå. Etterpå. 

Når Psykologen strekker armene ut i en stor bevegelse. Det svimler for meg. Synsfeltet får svarte prikker. Det er som å sitte på noe som bølger. Også når jeg tenker på det etterpå – på bildet av utstrakte armer, skaper det svimmelhet og kvalme. Frykt. 

Kroppen får lyst til å gjemme seg mer. Under den benken. Ikke oppå. I kroken mellom benken og vinduet, på gulvet. Handa på ryggen. Som om den berører kroppen, men på lang avstand. Som om kontakten mellom rygg og hand skjer et annet sted. Ikke i nærheten av meg. Jeg må ikke lage bevegelser med pusten. Jeg må ikke oppdages, jeg må ikke finnes. Ingen må oppdage at jeg finnes. Kroppen som vil krølle seg sammen til en ball. Som om jeg kan se kontaktpunktet i berøringen utenfor meg selv. 

«Hva er tårene som kommer nå?», spurte hun litt tidligere. Jeg vet ikke. Frykt. Jeg kjenner skam over å være en som gråter. Jeg burde ikke gråte uten grunn. Blikket mitt får en annen nyanse. Stivere. Kaldere. Jeg er ikke en som gråter. Trass. Tenåringens sinne. Jeg er ikke en som skal vise svakhet. Jeg vet ikke hva tårene er. Jeg vet ikke hva som skjer i kroppen. Det er som en rå dødsfrykt. Isende. Kommer tårene av redsel? Jeg vet ikke. Jeg har ikke et forhold til ordet tristhet. Tanker om at det er feil at jeg gråter. Jeg burde være bedre enn dette. Jeg blir borte. Hun spør om hun har mistet meg. Jeg vet ikke. Ja. 

Jeg kler på meg sakte. Går på do sakte. Går ut sakte. Går innom en dyrebutikk. Surrer rundt på bokhandel, på matbutikk og så tilbake til bokhandel. Kjøper noen pensler. Underveis kommer glimtene av ting jeg kunne sagt eller svart. Det er som om jeg nå har tilgang på noen tanker igjen. De som ikke var der i rommet.

Jeg kunne fortalt om da jeg gikk fra banen på vei dit, fragmentene og bildene av vold og skarpe gjenstander mot hodet og overarmer. Som om hjernen jobbet på høygir for å distrahere vekk fra trykket i brystet. 

Jeg kunne fortalt om drømmer der jeg er rasende og kjefter på en mann. Jeg har akkurat mistet et barn, jeg er i en kiosk på et sykehus, hele underlivet er operert vekk, jeg må holde meg i nærheten til det har sluttet å blø. Derfor er jeg i kiosken. På et bord ligger det noen sjokoladebiter utenfor en åpnet pakke sjokolade. Jeg spiser en bit. Mannen som kommer, er en sikkerhetsvakt. Han sier jeg skal bli anmeldt for tyveri, og bli stilt til ansvar. At jeg ikke kan oppføre meg sånn. At han skal anholde meg. For å ha stjålet sjokolade. Jeg roper. Kjefter. Rasende forteller jeg hvorfor jeg er der, og at jeg ikke bryr meg om at jeg blir tiltalt for noe, at han er idiot og smålig og urettferdig. «Herregud, slapp av da», sier han. «Det var jo bare en spøk, jeg skulle bare erte deg litt». Jeg vræler at han er en idiot som prøver å være morsom.

Jeg kunne fortalt om yogatimen i går. Hvor vi skulle gjøre TRE-øvelser, og jeg tenkte at det skulle jeg fint greie å regulere. Men det gjorde jeg ikke. Etter bare få sekunder med styrt risting tar kroppen over og greier ikke stoppe. Yogalæreren kommer bort til meg, legger meg over på side. Legger to tunge tepper over meg. Puter foran og bak for å ramme inn kroppen. 

Jeg kunne jo fortalt om hvordan det er hjemme for tida. For vi har det jo veldig fint. Jeg slapper mer av. Og jeg tror virkelig jeg er til stede som mamma. 

Jeg kunne fortalt om bilder, fragmenter av det jeg tror er minner, som kommer som kastet fra alle kanter. Jeg rekker ikke å fordøye før de er borte igjen. I øyeblikket tenker jeg at «dette må jeg huske» eller «dette er viktig» – som om jeg ser sammenhenger, eller forstår hva som skjer i kroppen, eller forstår frykten. Men de er flyktige. Og nå når jeg skriver, er jeg bare helt utrolig trøtt. 

Jeg kunne delt det jeg hadde tenkt. Det var ganske saklig og her-og-nå-orientert. Og positivt og spennende. Men sånn ble det ikke. Kanskje derfor følelsen av å være kapret av noe annet. Noe som tar over. Jeg skjønner på et vis at det var sånn det ble i dag. Og at jeg på en eller annen måte ikke kan kontrollere det. Allikevel, der jeg surret rundt på matbutikken etterpå, kom behovet for å beklage at jeg ble den jeg ble i dag. Beklage at jeg ikke kunne svare på spørsmålene. Beklage at jeg blir som et barn. 

Jeg kjenner teksturen av omgivelsene i terapirommet. Fargen på boka i vinduet. Fløyelsfornemmelsen i den grønne puta. Ulltrekket på benken. Fingrene mine mot hodet, munnen. Radene av rett- og vrangstrikk på pleddet. Presset mot veggen. Jeg føler at veggen i ryggen har en sterk og klar blåfarge. Plutselig er jeg usikker på om den egentlig har en annen farge (*den er hvit, oppdager jeg senere). Men mens jeg presser meg mot veggen er den helt klart blå. Når hun forlater rommet kjenner jeg at jeg har tillitt til meg selv, fordi hun har tillitt til meg. Som lar meg være igjen i rommet. Jeg kunne fortalt om synestesi. 

Hvem det var som var der? Det er skremmende å miste kontrollen. Gå inn og ut av kontakt med nåtid, rommet, med henne. Hun spør om jeg ser at det er henne? Sånn at jeg ikke skal projisere noen andre på henne. Jeg tenker at det finnes ingen andre.

Hun spør om ambivalens. Om det er noe som er både godt og vondt. Noen hyler inni meg at hun ikke må komme nær meg, jeg er for ekkel, for avskyelig, og så er det noen andre som vil at hun skal bli sittende i nærheten av meg. Jeg kan åpne opp bittelitt og ta inn at nærheten kan være god. Når hun tar hånda mi. Impulsen er å trekke den vekk, men jeg forsøker å kjenne hvordan det er. Også her er det som om det skjer litt utenfor noe som er «meg». Det er to hender i berøring, og jeg er ingen eller jeg er begge. Jeg kan kjenne at den ene er kald. Det er den som er min, forstår jeg. 

Jeg kunne fortalt om forundringen når jeg ser hvor gjennomgripende denne beskyttelsen er. Jeg forstår at det er en bra og normal måte for barnet. Jeg kan kjenne en piplende følelse av sinne over at det ikke var plass til henne. Over at det frie, vakre, livskraftige, sensitive og nysgjerrige måtte fordekkes. Jeg kan kjenne et sinne som forsøker å sparke og slå seg fri fra noe som holder meg fast. Før det går over i total overgivelse. Det nytter ikke. Jeg er ikke sterk nok. 

Og det jeg ville fortelle var jo om det fine, folkene og nærheten. Energi. Lys. Tillitt. Trygghet. Som også er her. 

Tre timer senere! Nei!! For jeg var jo ikke der – eller jo, jeg var der, men noen andre.  

Seks timer senere. Helt vill hodepine. Jeg gikk nok litt all in denne gangen. Greide ikke å holde tilbake. Vet ikke om jeg tenkte at jeg ville det heller. Kanskje trodde jeg det skulle være lurt med å slippe fram det som skjedde. Jeg er bare veldig, veldig trøtt. 

Underveis har jeg hatt et teams-møte. Svart på en henvendelse om jeg vil ta et oppdrag, svart ja på det. Og fått et spørsmål om jeg vil stille opp på panelsamtale neste onsdag. Jeg har ikke svart enda. Men det har jeg lyst til. Det kan jeg få til. 

Om natta. Jeg må huske å fortelle Psykologen at de tingene jeg har svart på kanskje ikke stemmer. Jeg burde ikke svare på spørsmål/la meg/henne/noen andre svare, for de svarene er upålitelige. Når jeg ikke har kontakt med en resonnerende hjerne. Det blir som et barn som forsøker å svare riktig. Skam. Over å ha blitt kapret. Og tvilen. Hvem og med hvilken virkelighetsoppfatning er den virkelige, hvem er mest «meg» i det hele? Kan jeg tro på noe i det hele tatt?

Drøm. Et annet rom. Røde vegger. Masse insekter, maur, ting som flyr. Jeg vet jeg må sove her. Derfor må jeg bare lukke øynene selv om det kravler.