Hei! Jeg vet ikke helt hva slags sted dette blir, men det skal få ta form selv om jeg ikke har alt klart for meg på forhånd. Det er tekster, bilder, glimt og utforsking. Nåtid og fortid og fremtid. Based on a true story (og notatblokker, lapper, tegninger og eposter jeg har sendt til meg selv – ulike former for internkommunikasjon. Fragmenter av en historie).
Lysten til å dele noe i tekstform kommer fra et ønske om å gjøre mitt (hemmelige) liv litt mindre hemmelig, og kanskje også være en som noen andre kan kjenne seg igjen i. Jeg lever med en dissosiativ lidelse (did) og ptsd. Akkurat nå er det som å være detektiv i eget liv, prøve å pusle sammen biter, skape mening og sammenheng, skape en historie. Og ikke minst – få noe grep om (et) selv. Det er litt vanskelig når jeg ikke helt har en opplevelse av at «jeg» noen gang begynte å finnes.
De siste årene har jeg lett etter stemmer, eksempler og beskrivelser av hvordan det kan oppleves, fra innsiden, å leve med dissosiasjon. Det er som om jeg aldri får helt nok av eksempler (kan også komme av amnesi!) og gjenkjennelse. Samtidig synes jeg det er skikkelig skummelt å kjenne meg igjen. Jeg kan lukke for øynene og holde for ørene og la en indre stemme rope Stopp! Dette gjelder jo ikke meg!
Avgjørelsen om å lage en blogg eller publisere noe sted har jeg tatt mange ganger! Prosessen er et indre gruppearbeid, der ikke alle delene av meg alltid er enig i at det er en god ide. Derfor beveger jeg meg litt forsiktig fram, er sånn passe anonym til å begynne med, og kanskje da unngår å plutselig slette alt sammen i panikk når jeg har vært for synlig. Been there, done that.
Jeg har også lyst til å skrive for å utfordre min egen skam og mine egne fordommer. Har masse av begge deler. Pluss tvil og forvirring og ikke-aksept.
Folkeopplysning? Jeg har lyst til å forklare, jeg har lyst til at flere skal vite og forstå litt om hvordan det kan være. Kanskje handler det om validering, kanskje blir jeg mer virkelig, kanskje kan jeg utfordre tvilen og forvirringen.
Og hvem er jeg? I det ytre, i grensesnittet mot verden, er jeg en kvinne, litt over førti. Bortsett fra noen år på sykehus i ungdomstida har jeg levd et liv som ser ganske vanlig ut fra utsiden, selv om innsiden har vært mer kaotisk. Liv, barn, utdannelse, forskjellige jobber, interesser. Men fasaden har fått sprekker og overlevelsesstrategiene fungerer ikke så godt, og det er krevende å holde på hemmeligheter både for omverdenen og for/i meg selv. De indre veggene blir også tynnere og den fysiske kroppen sagt stopp. Bråstopp. Jeg kan ikke løpe fra bølgen som er i ferd med å innhente meg. Hvordan lærer jeg meg å surfe, da? Eller hvordan blir jeg ett med havet?
Meditasjon, yoga og ulike praksiser av oppmerksomt nærvær har stor plass i livet mitt. Det vil derfor også ta plass her. Jeg har etter hvert fått endel år med erfaring med meditasjon i egen praksis, og de siste årene også undervist og ledet kurs/retreater. Men her skriver jeg fra den private delen der meditasjon møter dissosiasjon og andre traumeresponser, og beskriver ikke konkrete metoder eller ulike typer meditasjon for å lære noe bort.
fnugg og fragmenter 