fnugg og fragmenter

Kategori: Uncategorized

  • Inn i kroppen – en slags yogafortelling

    For et halvt liv siden følte jeg at jeg var født i feil tidsepoke. Jeg burde vært ung på 60/70-tallet, hippie-tid, flower power, fri kjærlighet, feminisme og new age-religiøsitet. Jeg kunne nok ikke helt formulere hva det var jeg lengtet etter, men i retrospekt tror jeg det handlet om frihet – kroppslig frihet, frihet til å være nær andre mennesker, frihet til dans og kreativitet. Alt det jeg opplevde jeg ikke var. Eller kunne bli. 

    I dette var det en dragning mot yoga og meditasjon. Samtidig som jeg satte meg selv på utsiden. Ambivalent. Skeptisk til alt som var alternativt. Fascinert. Det var noe der. 

    Fake it till you make it. Jeg begynte med ashtanga. Jeg tror jeg ville ha noe strengt. Noe helt konkret og strukturert. En form og en sekvens jeg kunne få til. Bli bedre på. Det var den ytre formen, stillingene jeg skulle mestre. Kanskje så det fra utsiden ut som om jeg gjorde det. En naturlig fleksibel kropp, sterk, utholdende. Men kjente ikke på grenser, kjente ikke hva slags muskler som gjorde jobben, kjente ikke kroppen fra innsida. Og pusten ble aldri en naturlig del av noe bevegelse. Kroppsdeler, muskler, bevegelser, posisjoner og pust – fragmenterte objekter. Jeg måtte bruke blikket for å se hvordan det så ut, heller enn å kjenne inn. «Yoga» var mer en idé enn en praksis. Det var en måte jeg kunne fortsette å være streng mot kroppen. Det var noe å få til, eller å ikke få til. Ashtanga-perioden varte ikke så lenge. 

    Jeg droppet innom yogafestivaler, prøvde forskjellige workshops og kurs, fortsatt mer med en idé om hva de forskjellige formene var. Den indre opplevelsen var stort sett å sammenligne meg med andre, gjøre det som så riktig ut, få panikk når yogalærere tok på meg, eller å få panikk hvis rommet var for trangt eller hvis jeg ikke hadde nok luft rundt meg eller hvis jeg ikke hadde en rømningsvei. Og å kritisere meg selv for at jeg ville rømme. For jeg ville jo også noe annet, men fikk det ikke til.

    Så kom jeg til en annen lærer. Utdrag fra notater, 2018: Yoga. «Er det noe jeg trenger å vite?», spør yogalæreren før vi begynner. Hun har sett meg. Ser på meg. Ser meg. «Neida!». Vi begynner med avspenning. Jeg blir liggende og tenke på spørsmålet. Er det noe hun trenger å vite? Hva trenger hun å vite? Jeg vet ikke noe om noe selv engang.  Jeg vet at hun har lagt merke til at jeg ikke lukker øynene. At jeg ikke greier å slappe av. At jeg ikke ligger avspent. I timen i forrige uke. Jeg vil ikke at hun skal se. Vil ikke være til bry. Vil ikke være feil for denne timen. Vil være usynlig. Vil ikke bli sett. Vil at hun skal se. Vite noe. 

    Gjør bevegelsene. Sånn som de andre i rommet. Ser riktig ut. Ler på de riktige stedene. Kjenner etter. Er. Er til stede. Kjenner kvelningsfornemmelsene. Kjenner pusten. Kjenner mykhet og hardhet. Kjenner strekk og … Jeg husker ikke. I avslutninga ligger vi ned igjen. Avspenning. Jeg greier ikke. Prøver å ligge så stille jeg kan. Justerer forsiktig. Prøver å presse vekk følelsen av panikk. Impulsen til å krølle meg sammen. Vrir på meg. Justerer. Hun kommer bort til meg. Spør om jeg har vondt i korsryggen. Noe annet sted. Jeg sier at jeg ikke har det, at det er mer … «Psykisk?», spør hun. Ja, sier jeg. Hun henter puter, tepper, alt mulig, for å støtte meg opp, pakke meg inn. Jeg blir overveldet når jeg blir pakket inn, støttet, kjenner grenser utenfor kroppen min. 

    Etterpå snakker vi sammen. Om impulsen til sammentrekning, om regulering av nervesystemet, om meditasjon. Det er andre gang vi treffer hverandre, første gang vi snakker sammen. Og uten å vite noe om meg, egentlig, snakker hun, snakker jeg, om traumer på spedbarnsstadiet. Om kropp. Og jeg lurer på hvordan hun kunne lese meg så raskt. Hva det er som synes på og i kroppen. Hvordan hun treffer blink. Jeg sier jeg står på venteliste på en annen yogatime hun har. Hun sier at jeg skal få plass uansett, for «det bestemmer hun». Jeg får plass. Nå har jeg fått yogatimer to dager i uka. Jeg kjenner. Kjenner masse. I kroppen. I eksistensen. 

    Dette ble begynnelsen på en ny måte å være på, begynnelsen på noe jeg fortsatt lever i og med. Den første høsten opplevde jeg kanskje avspenning eller hvile to ganger, og da bare et par minutter. Resten av tiden var en slags inn og ut av kroppen-opplevelse, en kamp om å tørre å være lenge nok i kroppen til å kjenne hvordan kroppen var, men ikke så lenge at jeg ble overveldet og panisk eller gikk inn i en frossen og dissosiativ tilstand. De fleste gangene greide jeg ikke regulere det. Jeg kom tidlig til timene for å plassere meg på riktig sted i rommet, i et hjørne, uten folk på begge sider. Jeg dro fra timene svimmel og kvalm. Mange ganger måtte jeg gå av bussen før jeg var hjemme for å ikke kaste opp. Men det var glimt av ro og det var glimt av tillit. Det var også stemmen og ordene og mykheten og essensen av en større sammenheng. Det resonerte. Så jeg fortsatte. 

    Ble det enklere? Egentlig ikke. Ikke på lenge. Jeg ble mykere innstilt til det som skjedde og øyeblikkene av dypere hvile bar meg. Og etter en stund var jeg ikke kvalm hver gang. 

    Koronaepidemien kom og stengte ned yogastudioene, og da verden åpnet opp igjen hadde jeg en jobb uten fleksibiliteten til å dra på yoga på dagtid. 

    En annen gruppe, en annen lærer. 2021. Jeg ser i timeplanen til yogastudioet at det skal starte opp et nytt kurs. Terapeutisk kvinnegruppe. Jeg vet at jeg vil melde meg på, må det! Det sitter langt inne. Det er som om jeg eksponerer meg selv ved å melde meg på. Tenk om jeg ikke passer inn? Tenk om jeg må forsvare at jeg har rett til å ta opp den plassen? Tenk om jeg må dele noe om meg der. Jeg føler meg som en svindler og samtidig vil jeg ta avstand fra å være en sånn som kan trenge en sånn type gruppe. 

    Nok en gang vinner sunnere kraft i meg og jeg er med. Hva er det med denne gruppen som er viktig? Rammer, det er en lukket gruppe så det er de samme menneskene hver uke. Det er max ti deltakere, noe som gir god plass i rommet. Det er greit å ha preferanser for plassering i rommet, og det er romslighet oss imellom om å støtte behovene for tilpasning. Det er raushet for hverandres responser og reaksjoner underveis, og å tåle egne og andre responser og reaksjoner. Vi deler noen erfaringer, uten at vi trenger snakke om dem. Vi lærer navnene på hverandre i rommet og etter hvert blir noen litt kjent utenfor også, kan ta en kopp te etterpå. Men ikke minst er det yogalæreren som holder rommet, skaper rammene for og med oss. Når hun sier at nå kan dere hvile en stund så passer jeg på rommet, så går det an å teste ut om det er mulig. Det er det. Det er stillhet og eteriske oljer. Det er invitasjoner til å utforske, det er invitasjoner til å sette grenser. Det er frivillighet og valg. 

    Kanskje er det nettopp det med å kjenne grenser og ta valg som er den viktigste erfaringen. Gjennom økt etter økt øve på å kjenne etter, navigere og ta valg om å gjøre eller ikke gjøre. Så enkelt og så vanskelig! Jeg kunne fortsatt bli overveldet, fortsatt få panikk, fortsatt bli nummen, kald og fjern. Ble fortsatt bli sint på meg selv for å bli overveldet eller frossen, sint på hvem jeg ble i yogarommet. Og sint på sinnet. Men på et eller annet tidspunkt myknet også alt det der. Jeg kunne se kreftene som prøve å holde meg trygg og passe på, litt tydeligere, og komme litt nærmere en slags aksept for at det har vært nødvendig å passe på. 

    En ny fase, ny gruppe. 2024. Før første samling på en yogalærerutdanning. Jeg tror det skal gå fint, men er redd for å bli trigget. Redd for at det er for tidlig, redd for at jeg ikke greier regulere egne responser. Selv om jeg begynner å få litt erfaring å lede meditasjon er jeg usikker på hvordan det blir når det skal være mer kropp og mer direkte interaksjon med andre. Kropp og kroppskontakt. Hvordan ser rommet ut og hvem er de andre og vil jeg bare kjenne meg fremmedgjort og annerledes enn alle andre? Burde jeg la vær? Hvem tror jeg at jeg er, som tror jeg kan være med på dette?

    Det går helt fint. Det er varmt og trygt nok. Jeg beholder kontakt med meg selv, kontakt med ønsket om å fordype og formidle. Er ikke så annerledes enn noen, egentlig. Så rart. Læreren holder rommet på en så myk og vennlig måte. Latter og letthet. Sanselighet. Åpent. Skönt. Hva er yin for deg? (Å hvile i det punktet i kroppen der «jeg-et» har kontakt med en større sammenheng. Der «jeg-et» stilner og ikke lenger forsøker å kontrollere eller forstå. Der det spontane, det ikke-konstruerte, plutselig viser seg. Blant annet.)

    Siste samling. Eksamenssamling. Jeg er ikke spesielt nervøs. (Tre dager tidligere trodde jeg at jeg kom til å droppe ut, at jeg aldri kom til å greie å samle meg. Livet svinger.) Hvis jeg leder ut fra der jeg er så er det nok. Autentisk. Når det er min tur kjenner jeg meg spent, men rolig. Stemmen klar, ordene kommer gjennom meg, jeg stoler tilstedeværelsen og at jeg kan respondere til rommet, det som trengs. Det bærer. 

    Nåtid. I går var jeg på en yogaworkshop. Det er lenge siden sist. Det var et gjensyn med rommet jeg har vært så mange ganger. Gjensyn med «mjukt» og lukten av lavendel, gjensyn med en annen type hvile og den milde stemmen som guider oss dit. Gjensyn med kroppen jeg har fjernet meg fra de siste månedene. Kroppen har så mye den vil fortelle, den roper høyt! Etterpå har jeg vondt steder jeg ikke visste fantes, midt i hodet, over brystkassa, i bekkenet, i armene. Kvalmen sitter fortsatt i et døgn senere. Det verker. Alt dette som viser seg når kroppen gir litt slipp, hengir seg til jorda. 

    Det er noe her. Noe viktig. 

  • Heltereisen

    – om hyper-uavhengighet, overlevelse og litt arroganse.

    Da jeg studerte gestaltterapi for mange år siden var en av samlingene dedikert til en Heltereise.

    Overskriften for samlinga var noe sånn som å erfare seg selv og livet, i en ledet fantasireise. Arketyper, symboler, mytologi og magi, og teorien om selv (impuls-, jeg- og personlighetsfunksjon). Blant annet.

    Selv om det er veldig mange hendelser og perioder jeg ikke husker fra mitt (virkelige) liv, har denne heltereisen blitt værende som et klart minne. Både landskap, oppdrag, visuelle og taktile opplevelser underveis, valg og ikke minst den emosjonelle tonen. Dette landskapet er også stedet jeg kommer tilbake til hvis jeg skal forestille meg et trygt nok sted. 

    I form var samlinga å bli ledet med på en indre reise der en selv var hovedpersonen (helten) i fortellingen. Over tre dager utviklet historien seg, med et oppdrag, utfordringer, motgang, medgang, magi, hjelp, vendepunkter og til slutt en forløsning eller seier etter fullført oppdrag. Underveis delte vi fra reisen vår i små grupper. Selv om vi alle fikk de samme instruksjonene så reisene veldig forskjellige ut, og valgene vi tok hadde ulike konsekvenser. 

    Det var ikke nødvendigvis der, i løpet av den samlinga, jeg så min egen reise i noe slags metaperspektiv eller kunne forstå meg selv og hvorfor jeg tok de valgene jeg. Fortellingen fikk utfolde seg på egen hånd og jeg var med. 

    I veldig korte trekk var oppdraget mitt at jeg hadde et viktig objekt med meg, det skulle fra et sted til et annet, og min jobb var å passe på dette objektet å få det helt frem dit det skulle. På veien var det farlige situasjoner, men det var også andre dyr, mennesker og vesener man kunne interagere med eller be om hjelp fra. 

    Og nå kommer jeg endelig til poenget med denne lange innledningen – jeg ville gjøre hele oppdraget på egenhånd og ikke ta imot hjelp fra andre underveis – selv når det var en fantasireise! 

    Jeg ble irritert eller redd når figurer ble introdusert, eller når vi fikk valg som gikk ut på å hvile, motta hjelp (mat, ly) eller overlate ansvaret (for oppdraget/gjenstanden) til noen andre. Jeg stolte ikke på at de ville passe på, jeg unngikk relasjoner og interaksjon så langt det var mulig. Jeg red vekk fra stier og veier (hadde hest!), gjemte meg i naturen, hadde god avstand til andre og ville ikke nærme meg steder med folk. Hver gang en interaksjon ble introdusert gjorde jeg den så kort som mulig, hele tiden med en utålmodighet med å komme meg videre og unngå å bli lagt merke til. Det relasjonelle var ubehagelig, selv i det imaginære.

    På tre dager slapp jeg aldri tak i den gjenstanden jeg passet på, den var hele tiden godt pakket inn og tett på kroppen min (igjen – alt dette i et produkt av min egen fantasi!). 

    En medstudent sa på et tidspunkt «men du er jo så alene!». 

    Og det er vel kjernen i det hele. Å klare seg alene. 

    Noen ganger lurer jeg på om det er arroganse eller om det er frykt/unngåelse. Når jeg hører utsagn som «alle har behov for… (nærhet, omsorg, kjærlighet, støtte, anerkjennelse osv)» så kan jeg gå med på det, «jaja, jeg hører du mener det, men det gjelder bare alle andre, ikke meg». Som om det skulle være noe helt spesielt med meg. 

    Hyper-uavhengig. Er det et begrep? Jeg kan i alle fall si noe om hva det betyr for meg. Jeg har alltid fått høre at jeg er så sterk, tøff, ressurssterk og flink (herregud, så kjedelig). Greit nok, det gjør at jeg glir lettere ubemerket under radaren. Selvstendig kan jeg også kalle det, men en selvstendighet som er så sterk at jeg ikke innser at jeg ikke trenger å gjøre alt selv. Selv når det er krevende eller når det er unødvendig. 

    Det er som om jeg ikke skjønner at hjelp finnes, at folk finnes. Kanskje er det ikke verdt bryderiet og ubehaget det skaper å involvere andre. Det å skulle trenge noen er farligere enn alt annet, og har også vært farligere enn død. Det er en hyper-uavhengighet i å ikke la andre være viktige for meg. Hyper-uavhengighet i å bære flyttelass på flyttelass selv, heller enn å be om hjelp (eller ta i mot hjelp som er tilbudt). Løse alle arbeidsoppgaver selv, ikke delegere. Jeg skrev en gang en masteroppgave uten å konsultere med veileder en eneste gang. Alle måtte ha en veileder på oppgaven, så det fikk jeg. Men jeg bare fortalte ham hva jeg tenkte å gjøre, fikk tommel opp for det, og sendte ham oppgaven da den var ferdig. En gang lå jeg på sykehus etter en operasjon. I to døgn var jeg våken på grunn av smerter, men det falt meg ikke inn at det gikk an å be om smertestillende. Når helsepersonell kom innom og sjekket opp og spurte om det gikk bra, så svarte jeg «ja selvfølgelig». Jeg kunne bli fornærmet over et sånn spørsmål – «skulle det liksom ikke gå bra det her, tror du jeg er svak, eller!»  

    Det er så mange ting jeg har gjort så tungvint for meg selv bare fordi jeg har vært blind for valgmulighetene. Det er jo ikke fordi jeg er så fryktelig tøff at det har blitt sånn, men fordi jeg ikke har visst at noe annet var mulig.

    Under her ligger det nok forestillinger om å ikke ha verdi, ikke skulle være til bry, ikke skulle synes, mistillit, skam, frykt for avvisning og sikkert en hel masse ting som er ubevisst for meg.  I tillegg tror jeg opplevelsen av at jeg egentlig ikke helt finnes også skaper en avstand fra verden inni til det som skjer utenfor meg. 

    Men sånn var det. En superkraft, overlevelsesinstinkt og livslyst. Det kan jeg feire.  

    Nå kan jeg bytte ut «skjønner ikke at hjelp/folk finnes» til «skjønte ikke…». Jeg øver på det. Øver på å ta imot. Øver på å dele. Øver på å gjøre avstanden til andre mennesker mindre. Øver på å stå i ubehaget. Noen ganger kan jeg til og med fryde meg over ubehaget og feire det, fryde meg over energien i frykten som skapes. For det betyr at det er noe som er viktig der og det er noen som jobber hardt for å holde meg trygg. Hei, der er du, det er bra du passer på.

    Og jeg kan beundre henne som la ut på den heltereisen, som forserte elver og daler, som støtte på krigere og konger, som jaktet for å få mat og som til slutt endte på toppen av et fjell. Med skatten i god behold, klar for å vise den til verden!

    (Jeg ble forresten aldri ferdig med terapeutstudiet, men det er en helt annen historie.)

    Kunstig intelligens foreslår at det kunne sett omtrent sånn ut.

  • Beskyttet: «Å leve med», algoritmer og fangirling

    Dette innholdet er passordbeskyttet. For å se det, vennligst skriv inn passordet nedenfor.

  • Silent retreat – noen glimt

    Vandrer gjennom dyp nysnø for å ta flybussen klokka fire på natta. I mørket utenfor bussvinduet ser jeg konturene av et bølgete landskap. Det er som et dypt sukk, en sorg som går gjennom flere generasjoner og nå er den i meg. 

    Fødselspodden

    Lang reisedag. Flybytte. Ventetid. Væretid. Etappe for etappe, en bit av gangen. Et tog. Et tog til. Underveis hører jeg på flere episoder av Fødselspodden. Den er ny for meg, og det er ganske fascinerende og forunderlig å høre på. Folk husker jo så mye! Hva som skjedde, hva de følte og tenkte og gjorde underveis. Og sier ting som – er det én ting man aldri glemmer så er det jo hvordan det var å føde! Jeg forsøker å kjenne etter hvordan det var for meg, gå gjennom de faktaene jeg vet om de dagene, handlingsforløpet, historiene jeg har fortalt meg selv og andre, fotografiene jeg har sett, personene som var involvert, se om jeg kan komme i kontakt med noe som er minner og opplevelser, og ikke bare fakta som om det er noe jeg har lest i en bok. Men det er ikke noe der. Ikke noe som kjennes som mitt eget, noe som er inni meg. Det er ganske trist å oppdage. Det er som om jeg avdekker mer og mer hvor mye av livet jeg ikke har vært tilstede. Kanskje jeg må skrive om hukommelse senere. Siste etappe i taxi. Ankomst.

    Svale

    Vi kan velge rom etter hvert som vi ankommer, skrive oss opp på en liste. Jeg er innstilt på å måtte dele med flere. Jeg ser at det er et enkeltrom som fremdeles er ledig, selv om det er mange som har ankommet. Kan jeg ha et helt eget rom? Det frister. Det frister for da trenger jeg ikke være så stille om natta, når jeg våkner av mareritt og bruker tid på å finne søvn igjen. Jeg kan slå på lyset. Det kjennes som luksus å kunne velge et eget rom. Er det ingen andre som trenger det mer enn meg? Det virker ikke sånn. Jeg skriver meg opp på lista og finner det bittelille rommet. Rommene har fuglenavn og jeg har fått Swallow. Enkeltseng, lampe, nattbord, plastbokser under senga for å ha eiendeler. Et vindu mot hagen. Jeg har kommet til en annen årstid. Her er våren allerede. 

    Struktur

    Kroppen faller til ro i disse rammene jeg kjenner så godt. Dagene har samme form. Meditasjon. Meditasjon. Frokost. Går en tur. Meditasjon. Meditasjon. Lunsj. Vaske opp. Hvile. Meditasjon. Middag. Kveldsrituale. Og inni mellom der, sove hvis kroppen vil sove. Jeg har en arbeidsoppgave. Oppvask etter lunsj og å dekke på til neste måltid. Vi er tre stykker som gjør det sammen. 

    Innenfor denne strukturen er det et helt univers av opplevelser. 

    Stillhet

    Det er ikke den typen stillhet der man er helt isolert fra alle de andre. Det er ikke en ensom stillhet. Det er fremdeles kommunikasjon, blikkontakt, et nikk, et smil, en hånd som holder opp døra for en annen. Og det er deling og spørsmål i plenum. Det er bare det at alle ordene som fyller mellomrommet mellom menneskene er tatt bort. Tatt ned til et minimum. Nobel stillhet. Ikke hard og kjølig stillhet. Det er som om menneskene blir mer tydeligere for meg når vi er sammen uten alle ordene. Jeg vet lite om hvem de er når det kommer til hverdagsliv, jobb, privatliv, karriere og alle andre ytre identitetsmarkører. Men etter hvert som dagene går er det som om vi blir kjent på et dypere plan. Eksistensielt. Individene trer mer fram og blir tydeligere å få øye på. Og alle blir så himla vakre i stillhet! En mykhet og at maskene tas av for en stund. Det vokser fram en ømhet og kjærlighet. Og også jeg blir mer meg. Hva nå enn det er. En strøm av kontinuerlig bevissthet og tilstedeværelse? Uten at jeg forsøker å skape meg selv gjennom tale og ord. 

    Vera

    De første dagene er jeg bare så trøtt. En kjent respons. En slags synkronisering der kroppen først har noen behov som trenger å dekkes, før klar og våken bevissthet. Så de første dagene er det mye hvile, små dupper, halvsoving og slumring mellom øktene. Eller i stedet for. Det er frihet til å styre selv. Sinnet/tankene som roer ned og kroppen som lader opp. For hver dag som går blir gåturene på formiddagen litt lengre, litt modigere og blikket vendes fra ned og inn til opp og utover. Som om hvilen har gjort meg mer mottakelig for verden igjen. Det er en vennlig verden. Grønt. Folketomt. Vann. Fugler. Vid horisont. Store trær. Små skatter. Myke svinger i elven. Jeg trasker rundt i digre slagstøvler som jeg har fått låne. Jeg kan gå hvor som helst, på og utenfor stien, uten å bli våt. Smiler av tanken på bildet av meg selv i fugleperspektiv – fotsid frakk, store støvler, lue, litt kort og tett kropp, som Detective Chief Inspector Vera Stanhope. Ah, en gang har jeg lyst til å vandre i Northumberland!

    Astrofysikk

    En stjerneklar kveld går vi ut og ser på planet-paraden sammen. I stillhet. Med litt hvisking selvfølgelig (oh, that pink one there is Mars, and there you can see Jupiter, and over there in in the horizon Venus, and Uranus and Neptun and Saturn is here, we just can´t see them). 

    Jeg tenker på Jupiter, den beskyttende kjempen i solsystemet. Gravitasjonskrefter som drar i meteorer og asteroider sånn at jorda unngår å bli truffet så ofte. I kveldsmeditasjonen «hører» jeg Gustav Holsts Jupiter-sats fra Planet-suiten. Jeg kan kjenne instrumentene ulike steder i kroppen, som om jeg har orkesteret spredt i meg, eller jeg er midt i orkesteret. Jeg «ser» melodiene, harmoniene, kjenner dem i feltet som er meg, er kroppen min. Uroen i første del. Kompleksiteten. Pauker og messing. Strykere og fløyte. Puste ut når koral-delen kommer, den som høres ut som en salme eller nasjonalsang. Som lander i en sus-akkord (høydepunktet synes jeg) før den går tilbake til mer uro. 

    Om natta, når jeg våkner av det tredje marerittet, kan jeg se Venus gjennom vinduet fra senga. Hei, der er du, og du kan være her sammen med meg. 

    Jeg kjenner undringen og storheten. Jeg kjenner lysten til å studere mer, lære mer, forstå mer. Tenk at jeg ikke studerte mer fysikk! 

    Mammut

    På en av vandringene kommer jeg til et utkikkstårn der jeg kan se utover et naturreservat, en stor myr. På infotavla står det at her levde det mammuter. Et landskap jeg kjenner meg merkelig hjemme i. Som om jeg har vært her før. 

    Be David Attenborough!

    Det er ikke sånn at meditasjon for meg har noe erlik-tegn med «behagelig» eller «ro». Noen ganger er det ro og noen ganger er det behagelig. Noen ganger er det mange tanker, noen ganger følelsesmessig smerte, noen ganger fysisk ubehag, noen ganger distraksjoner, noen ganger konsentrert, noen ganger helt fantastisk ekstatisk, noen ganger dyp fred, noen ganger så vondt at jeg må avbryte, noen ganger er det musikk, visuelle bilder, lyd. 

    Jeg forsøker å ikke skyve bort det som er ubehagelig eller å gripe etter det som kjennes behagelig. Men heller være nysgjerrig på alle nyansene av (sanse)erfaringer som kommer og går. Det er hele jobben. Være like entusiastisk uansett hva som viser seg. Og vite hva jeg erfarer – know it with awareness!

    Your mind is a dangerous neighborhood, don’t go there alone, take mindfulness with you. (Armstrong)

    Frykt. Har jeg en forestilling om at følelsen frykt er mer nobel, mer høyverdig enn andre følelser? Tror jeg mer på tankeinnhold som er produsert av frykt enn tankeinnhold som kommer fra et annet sted? Tror jeg frykten er så sann at jeg da må basere valgene ut ifra sannheten i frykten? Fryktbasert valg? Eller frihetsbasert valg? A-ha-øyeblikk, frykt er en form for motvilje. 

    Åpne til det som vil bli sett – to dager, to meditasjonsopplevelser

    Let the mind loose and just follow with awareness and see where it goes…

    Den ene dagen. Det er før lunsj. Tankene samler seg foran meg, forsøker å fikse noe som jeg ikke får til å fikse. Problemløsning. Praktiske spørsmål, økonomi, håpløshet, for stort til at jeg kan håndtere. Sammentrekning, hodet stramt, klump i brystet. Kan jeg bare kjenne hvordan den klumpen kjennes ut? Mer tanker om. Urettferdighet. Bitterhet. Bør ikke ha bitterhet. Tristhet. Skam for tristhet, bort med tristhet. Hylet. Fra alle kanter rundt meg. Inni meg, fra kroppen, fra forskjellige hjørner av kroppen. Ok, jeg kan være her litt med deg. Med hylet. Kanskje stilner det hvis noen hører etter? Hvor er du? Hva ser du? Hva skjer? 

    Jeg kjenner vekten av en 4-åring. Hvor tung er kroppen? Hvordan kjennes det å løfte den? Hun er så lett av jeg kan bære henne. Hun kan stå på lårene mine uten av det er vondt, bare et slags trykk. Tenk så lite kraft som skal til for å skade henne! Så lett er kroppen. Ok, hva vil du vise meg? Jeg har et slags utenfra-blikk, fra nåtid. Nærvær. Hylet hennes er fortsatt sterkt, men det er sterkest på høyre side. Ikke like ubehagelig å høre på. Jeg har ikke samme ønsket om å holde for ørene. Vi er i det gamle huset, i gangen nede. Det hun vil fortelle er: når jeg er så hysterisk fortvilet som jeg er nå så er det ingen rom i dette huset jeg kan gå, derfor må jeg gjemme det og gjemme meg og ikke finnes. 

    Den andre dagen. Det er ikke noe hyl. Jeg starter i den samme gangen. Jeg blir tatt med på rundtur av en 6-7-åring. Kan kjenne glattheten i rekkverket på trappa, dørhåndtaket med kanter, glasset i døra til stua, strietapet, rom for rom, grønne vegger, kjøkken, stue, der bruker jeg å høre på radio! Det er ingen andre her, bare oss. Nøytralt, ingenting som truer. Hun viser meg hemmelighetene, det fine hemmelige livet, ressursene. Musikken, notepapiret der hun skriver ned melodier hun hører. Jeg kjenner meg beæret av å få se. Lommer av frihet, Barnas Leksikon, voksen-leksikon, Illustrert vitenskap, Astrid Lindgren, fakta om vikinger, lære runeskrift, CD-er, universet, katter og fugler. Vi går ut også. Naturen. Vidde. Furutrær. Svaberg. Ly. Frihet. Alene. Havet. 

    Ut av stillhet

    Det kjennes klønete. Som å må ta på seg et ekstra lag av «meg» utenpå. Jeg merker hvordan jeg knoter med småprat, knoter med språket, plutselig opplever meg selv som uartikulert og med dårlig ordforråd. Avstanden til andre øker med ordene. 

  • Reunion

    En kveld blir jeg lagt til i en messenger-gruppe og meldingene begynner å renne inn. Jeg ser på navnet på gruppen og de første meldingene. Det er noen som forsøke å samle alle som gikk i samme klasse på videregående. 

    Jeg gjenkjenner navnene. Noen deler et klassebilde fra førsteklasse. Jeg kan knytte navn til fjesene. Jeg ser at jeg også er på bildet. Men det er som å se et bilde av noen man vet hvem er, men ikke kjenner. Kjendiser. Som å se bildet av troppen til håndballandslaget i 1993. Den gangen jeg hadde Cecilie Leganger som forbilde. Jeg vet hva alle heter, og jeg vet hvilken posisjon de spiller på banen. 

    På samme måte ser jeg ansiktene, vet navnene og hvilket instrument de spiller. Men jeg har ingen minner om eller med dem. Jeg kan ikke komme på en eneste situasjon eller opplevelse fra denne tiden. Jeg har ingen opplevelse av at jeg har eksistert på den tida. Det er som om jeg kan flere fakta om de andre menneskene enn den personen som er meg. Det er en merkelig opplevelse å lese meldingene som utveksles. Det er noe internt over det, som om de har en historie sammen og kan noen felles referanser. Jeg gir meg ikke til kjenne. Er bare passiv tilskuer til at det deles flere bilder og det avtales å ta en øl sammen senere i år. 

    Hvordan ville det vært å delta på det? Noe i meg synes det er et fascinerende landskap. Jeg har lyst til å stille spørsmålet hvordan kjenner dere meg? Hvem var jeg?

    AI – generert håndballag fra wordpress.