For et halvt liv siden følte jeg at jeg var født i feil tidsepoke. Jeg burde vært ung på 60/70-tallet, hippie-tid, flower power, fri kjærlighet, feminisme og new age-religiøsitet. Jeg kunne nok ikke helt formulere hva det var jeg lengtet etter, men i retrospekt tror jeg det handlet om frihet – kroppslig frihet, frihet til å være nær andre mennesker, frihet til dans og kreativitet. Alt det jeg opplevde jeg ikke var. Eller kunne bli.
I dette var det en dragning mot yoga og meditasjon. Samtidig som jeg satte meg selv på utsiden. Ambivalent. Skeptisk til alt som var alternativt. Fascinert. Det var noe der.
Fake it till you make it. Jeg begynte med ashtanga. Jeg tror jeg ville ha noe strengt. Noe helt konkret og strukturert. En form og en sekvens jeg kunne få til. Bli bedre på. Det var den ytre formen, stillingene jeg skulle mestre. Kanskje så det fra utsiden ut som om jeg gjorde det. En naturlig fleksibel kropp, sterk, utholdende. Men kjente ikke på grenser, kjente ikke hva slags muskler som gjorde jobben, kjente ikke kroppen fra innsida. Og pusten ble aldri en naturlig del av noe bevegelse. Kroppsdeler, muskler, bevegelser, posisjoner og pust – fragmenterte objekter. Jeg måtte bruke blikket for å se hvordan det så ut, heller enn å kjenne inn. «Yoga» var mer en idé enn en praksis. Det var en måte jeg kunne fortsette å være streng mot kroppen. Det var noe å få til, eller å ikke få til. Ashtanga-perioden varte ikke så lenge.
Jeg droppet innom yogafestivaler, prøvde forskjellige workshops og kurs, fortsatt mer med en idé om hva de forskjellige formene var. Den indre opplevelsen var stort sett å sammenligne meg med andre, gjøre det som så riktig ut, få panikk når yogalærere tok på meg, eller å få panikk hvis rommet var for trangt eller hvis jeg ikke hadde nok luft rundt meg eller hvis jeg ikke hadde en rømningsvei. Og å kritisere meg selv for at jeg ville rømme. For jeg ville jo også noe annet, men fikk det ikke til.
Så kom jeg til en annen lærer. Utdrag fra notater, 2018: Yoga. «Er det noe jeg trenger å vite?», spør yogalæreren før vi begynner. Hun har sett meg. Ser på meg. Ser meg. «Neida!». Vi begynner med avspenning. Jeg blir liggende og tenke på spørsmålet. Er det noe hun trenger å vite? Hva trenger hun å vite? Jeg vet ikke noe om noe selv engang. Jeg vet at hun har lagt merke til at jeg ikke lukker øynene. At jeg ikke greier å slappe av. At jeg ikke ligger avspent. I timen i forrige uke. Jeg vil ikke at hun skal se. Vil ikke være til bry. Vil ikke være feil for denne timen. Vil være usynlig. Vil ikke bli sett. Vil at hun skal se. Vite noe.
Gjør bevegelsene. Sånn som de andre i rommet. Ser riktig ut. Ler på de riktige stedene. Kjenner etter. Er. Er til stede. Kjenner kvelningsfornemmelsene. Kjenner pusten. Kjenner mykhet og hardhet. Kjenner strekk og … Jeg husker ikke. I avslutninga ligger vi ned igjen. Avspenning. Jeg greier ikke. Prøver å ligge så stille jeg kan. Justerer forsiktig. Prøver å presse vekk følelsen av panikk. Impulsen til å krølle meg sammen. Vrir på meg. Justerer. Hun kommer bort til meg. Spør om jeg har vondt i korsryggen. Noe annet sted. Jeg sier at jeg ikke har det, at det er mer … «Psykisk?», spør hun. Ja, sier jeg. Hun henter puter, tepper, alt mulig, for å støtte meg opp, pakke meg inn. Jeg blir overveldet når jeg blir pakket inn, støttet, kjenner grenser utenfor kroppen min.
Etterpå snakker vi sammen. Om impulsen til sammentrekning, om regulering av nervesystemet, om meditasjon. Det er andre gang vi treffer hverandre, første gang vi snakker sammen. Og uten å vite noe om meg, egentlig, snakker hun, snakker jeg, om traumer på spedbarnsstadiet. Om kropp. Og jeg lurer på hvordan hun kunne lese meg så raskt. Hva det er som synes på og i kroppen. Hvordan hun treffer blink. Jeg sier jeg står på venteliste på en annen yogatime hun har. Hun sier at jeg skal få plass uansett, for «det bestemmer hun». Jeg får plass. Nå har jeg fått yogatimer to dager i uka. Jeg kjenner. Kjenner masse. I kroppen. I eksistensen.
Dette ble begynnelsen på en ny måte å være på, begynnelsen på noe jeg fortsatt lever i og med. Den første høsten opplevde jeg kanskje avspenning eller hvile to ganger, og da bare et par minutter. Resten av tiden var en slags inn og ut av kroppen-opplevelse, en kamp om å tørre å være lenge nok i kroppen til å kjenne hvordan kroppen var, men ikke så lenge at jeg ble overveldet og panisk eller gikk inn i en frossen og dissosiativ tilstand. De fleste gangene greide jeg ikke regulere det. Jeg kom tidlig til timene for å plassere meg på riktig sted i rommet, i et hjørne, uten folk på begge sider. Jeg dro fra timene svimmel og kvalm. Mange ganger måtte jeg gå av bussen før jeg var hjemme for å ikke kaste opp. Men det var glimt av ro og det var glimt av tillit. Det var også stemmen og ordene og mykheten og essensen av en større sammenheng. Det resonerte. Så jeg fortsatte.
Ble det enklere? Egentlig ikke. Ikke på lenge. Jeg ble mykere innstilt til det som skjedde og øyeblikkene av dypere hvile bar meg. Og etter en stund var jeg ikke kvalm hver gang.
Koronaepidemien kom og stengte ned yogastudioene, og da verden åpnet opp igjen hadde jeg en jobb uten fleksibiliteten til å dra på yoga på dagtid.
En annen gruppe, en annen lærer. 2021. Jeg ser i timeplanen til yogastudioet at det skal starte opp et nytt kurs. Terapeutisk kvinnegruppe. Jeg vet at jeg vil melde meg på, må det! Det sitter langt inne. Det er som om jeg eksponerer meg selv ved å melde meg på. Tenk om jeg ikke passer inn? Tenk om jeg må forsvare at jeg har rett til å ta opp den plassen? Tenk om jeg må dele noe om meg der. Jeg føler meg som en svindler og samtidig vil jeg ta avstand fra å være en sånn som kan trenge en sånn type gruppe.
Nok en gang vinner sunnere kraft i meg og jeg er med. Hva er det med denne gruppen som er viktig? Rammer, det er en lukket gruppe så det er de samme menneskene hver uke. Det er max ti deltakere, noe som gir god plass i rommet. Det er greit å ha preferanser for plassering i rommet, og det er romslighet oss imellom om å støtte behovene for tilpasning. Det er raushet for hverandres responser og reaksjoner underveis, og å tåle egne og andre responser og reaksjoner. Vi deler noen erfaringer, uten at vi trenger snakke om dem. Vi lærer navnene på hverandre i rommet og etter hvert blir noen litt kjent utenfor også, kan ta en kopp te etterpå. Men ikke minst er det yogalæreren som holder rommet, skaper rammene for og med oss. Når hun sier at nå kan dere hvile en stund så passer jeg på rommet, så går det an å teste ut om det er mulig. Det er det. Det er stillhet og eteriske oljer. Det er invitasjoner til å utforske, det er invitasjoner til å sette grenser. Det er frivillighet og valg.
Kanskje er det nettopp det med å kjenne grenser og ta valg som er den viktigste erfaringen. Gjennom økt etter økt øve på å kjenne etter, navigere og ta valg om å gjøre eller ikke gjøre. Så enkelt og så vanskelig! Jeg kunne fortsatt bli overveldet, fortsatt få panikk, fortsatt bli nummen, kald og fjern. Ble fortsatt bli sint på meg selv for å bli overveldet eller frossen, sint på hvem jeg ble i yogarommet. Og sint på sinnet. Men på et eller annet tidspunkt myknet også alt det der. Jeg kunne se kreftene som prøve å holde meg trygg og passe på, litt tydeligere, og komme litt nærmere en slags aksept for at det har vært nødvendig å passe på.
En ny fase, ny gruppe. 2024. Før første samling på en yogalærerutdanning. Jeg tror det skal gå fint, men er redd for å bli trigget. Redd for at det er for tidlig, redd for at jeg ikke greier regulere egne responser. Selv om jeg begynner å få litt erfaring å lede meditasjon er jeg usikker på hvordan det blir når det skal være mer kropp og mer direkte interaksjon med andre. Kropp og kroppskontakt. Hvordan ser rommet ut og hvem er de andre og vil jeg bare kjenne meg fremmedgjort og annerledes enn alle andre? Burde jeg la vær? Hvem tror jeg at jeg er, som tror jeg kan være med på dette?
Det går helt fint. Det er varmt og trygt nok. Jeg beholder kontakt med meg selv, kontakt med ønsket om å fordype og formidle. Er ikke så annerledes enn noen, egentlig. Så rart. Læreren holder rommet på en så myk og vennlig måte. Latter og letthet. Sanselighet. Åpent. Skönt. Hva er yin for deg? (Å hvile i det punktet i kroppen der «jeg-et» har kontakt med en større sammenheng. Der «jeg-et» stilner og ikke lenger forsøker å kontrollere eller forstå. Der det spontane, det ikke-konstruerte, plutselig viser seg. Blant annet.)
Siste samling. Eksamenssamling. Jeg er ikke spesielt nervøs. (Tre dager tidligere trodde jeg at jeg kom til å droppe ut, at jeg aldri kom til å greie å samle meg. Livet svinger.) Hvis jeg leder ut fra der jeg er så er det nok. Autentisk. Når det er min tur kjenner jeg meg spent, men rolig. Stemmen klar, ordene kommer gjennom meg, jeg stoler tilstedeværelsen og at jeg kan respondere til rommet, det som trengs. Det bærer.
Nåtid. I går var jeg på en yogaworkshop. Det er lenge siden sist. Det var et gjensyn med rommet jeg har vært så mange ganger. Gjensyn med «mjukt» og lukten av lavendel, gjensyn med en annen type hvile og den milde stemmen som guider oss dit. Gjensyn med kroppen jeg har fjernet meg fra de siste månedene. Kroppen har så mye den vil fortelle, den roper høyt! Etterpå har jeg vondt steder jeg ikke visste fantes, midt i hodet, over brystkassa, i bekkenet, i armene. Kvalmen sitter fortsatt i et døgn senere. Det verker. Alt dette som viser seg når kroppen gir litt slipp, hengir seg til jorda.
Det er noe her. Noe viktig.
fnugg og fragmenter 