Debrief

Etter terapi. For at jeg skal huske? «Har du vært til stede denne timen, tror du at du kommer til å huske den?»Jeg vet ikke. Jeg tror noen andre var til stede. Som ikke er nå. Som ikke hadde tilgang på tankene underveis. Derfor skriver jeg nå. Etterpå. 

Når Psykologen strekker armene ut i en stor bevegelse. Det svimler for meg. Synsfeltet får svarte prikker. Det er som å sitte på noe som bølger. Også når jeg tenker på det etterpå – på bildet av utstrakte armer, skaper det svimmelhet og kvalme. Frykt. 

Kroppen får lyst til å gjemme seg mer. Under den benken. Ikke oppå. I kroken mellom benken og vinduet, på gulvet. Handa på ryggen. Som om den berører kroppen, men på lang avstand. Som om kontakten mellom rygg og hand skjer et annet sted. Ikke i nærheten av meg. Jeg må ikke lage bevegelser med pusten. Jeg må ikke oppdages, jeg må ikke finnes. Ingen må oppdage at jeg finnes. Kroppen som vil krølle seg sammen til en ball. Som om jeg kan se kontaktpunktet i berøringen utenfor meg selv. 

«Hva er tårene som kommer nå?», spurte hun litt tidligere. Jeg vet ikke. Frykt. Jeg kjenner skam over å være en som gråter. Jeg burde ikke gråte uten grunn. Blikket mitt får en annen nyanse. Stivere. Kaldere. Jeg er ikke en som gråter. Trass. Tenåringens sinne. Jeg er ikke en som skal vise svakhet. Jeg vet ikke hva tårene er. Jeg vet ikke hva som skjer i kroppen. Det er som en rå dødsfrykt. Isende. Kommer tårene av redsel? Jeg vet ikke. Jeg har ikke et forhold til ordet tristhet. Tanker om at det er feil at jeg gråter. Jeg burde være bedre enn dette. Jeg blir borte. Hun spør om hun har mistet meg. Jeg vet ikke. Ja. 

Jeg kler på meg sakte. Går på do sakte. Går ut sakte. Går innom en dyrebutikk. Surrer rundt på bokhandel, på matbutikk og så tilbake til bokhandel. Kjøper noen pensler. Underveis kommer glimtene av ting jeg kunne sagt eller svart. Det er som om jeg nå har tilgang på noen tanker igjen. De som ikke var der i rommet.

Jeg kunne fortalt om da jeg gikk fra banen på vei dit, fragmentene og bildene av vold og skarpe gjenstander mot hodet og overarmer. Som om hjernen jobbet på høygir for å distrahere vekk fra trykket i brystet. 

Jeg kunne fortalt om drømmer der jeg er rasende og kjefter på en mann. Jeg har akkurat mistet et barn, jeg er i en kiosk på et sykehus, hele underlivet er operert vekk, jeg må holde meg i nærheten til det har sluttet å blø. Derfor er jeg i kiosken. På et bord ligger det noen sjokoladebiter utenfor en åpnet pakke sjokolade. Jeg spiser en bit. Mannen som kommer, er en sikkerhetsvakt. Han sier jeg skal bli anmeldt for tyveri, og bli stilt til ansvar. At jeg ikke kan oppføre meg sånn. At han skal anholde meg. For å ha stjålet sjokolade. Jeg roper. Kjefter. Rasende forteller jeg hvorfor jeg er der, og at jeg ikke bryr meg om at jeg blir tiltalt for noe, at han er idiot og smålig og urettferdig. «Herregud, slapp av da», sier han. «Det var jo bare en spøk, jeg skulle bare erte deg litt». Jeg vræler at han er en idiot som prøver å være morsom.

Jeg kunne fortalt om yogatimen i går. Hvor vi skulle gjøre TRE-øvelser, og jeg tenkte at det skulle jeg fint greie å regulere. Men det gjorde jeg ikke. Etter bare få sekunder med styrt risting tar kroppen over og greier ikke stoppe. Yogalæreren kommer bort til meg, legger meg over på side. Legger to tunge tepper over meg. Puter foran og bak for å ramme inn kroppen. 

Jeg kunne jo fortalt om hvordan det er hjemme for tida. For vi har det jo veldig fint. Jeg slapper mer av. Og jeg tror virkelig jeg er til stede som mamma. 

Jeg kunne fortalt om bilder, fragmenter av det jeg tror er minner, som kommer som kastet fra alle kanter. Jeg rekker ikke å fordøye før de er borte igjen. I øyeblikket tenker jeg at «dette må jeg huske» eller «dette er viktig» – som om jeg ser sammenhenger, eller forstår hva som skjer i kroppen, eller forstår frykten. Men de er flyktige. Og nå når jeg skriver, er jeg bare helt utrolig trøtt. 

Jeg kunne delt det jeg hadde tenkt. Det var ganske saklig og her-og-nå-orientert. Og positivt og spennende. Men sånn ble det ikke. Kanskje derfor følelsen av å være kapret av noe annet. Noe som tar over. Jeg skjønner på et vis at det var sånn det ble i dag. Og at jeg på en eller annen måte ikke kan kontrollere det. Allikevel, der jeg surret rundt på matbutikken etterpå, kom behovet for å beklage at jeg ble den jeg ble i dag. Beklage at jeg ikke kunne svare på spørsmålene. Beklage at jeg blir som et barn. 

Jeg kjenner teksturen av omgivelsene i terapirommet. Fargen på boka i vinduet. Fløyelsfornemmelsen i den grønne puta. Ulltrekket på benken. Fingrene mine mot hodet, munnen. Radene av rett- og vrangstrikk på pleddet. Presset mot veggen. Jeg føler at veggen i ryggen har en sterk og klar blåfarge. Plutselig er jeg usikker på om den egentlig har en annen farge (*den er hvit, oppdager jeg senere). Men mens jeg presser meg mot veggen er den helt klart blå. Når hun forlater rommet kjenner jeg at jeg har tillitt til meg selv, fordi hun har tillitt til meg. Som lar meg være igjen i rommet. Jeg kunne fortalt om synestesi. 

Hvem det var som var der? Det er skremmende å miste kontrollen. Gå inn og ut av kontakt med nåtid, rommet, med henne. Hun spør om jeg ser at det er henne? Sånn at jeg ikke skal projisere noen andre på henne. Jeg tenker at det finnes ingen andre.

Hun spør om ambivalens. Om det er noe som er både godt og vondt. Noen hyler inni meg at hun ikke må komme nær meg, jeg er for ekkel, for avskyelig, og så er det noen andre som vil at hun skal bli sittende i nærheten av meg. Jeg kan åpne opp bittelitt og ta inn at nærheten kan være god. Når hun tar hånda mi. Impulsen er å trekke den vekk, men jeg forsøker å kjenne hvordan det er. Også her er det som om det skjer litt utenfor noe som er «meg». Det er to hender i berøring, og jeg er ingen eller jeg er begge. Jeg kan kjenne at den ene er kald. Det er den som er min, forstår jeg. 

Jeg kunne fortalt om forundringen når jeg ser hvor gjennomgripende denne beskyttelsen er. Jeg forstår at det er en bra og normal måte for barnet. Jeg kan kjenne en piplende følelse av sinne over at det ikke var plass til henne. Over at det frie, vakre, livskraftige, sensitive og nysgjerrige måtte fordekkes. Jeg kan kjenne et sinne som forsøker å sparke og slå seg fri fra noe som holder meg fast. Før det går over i total overgivelse. Det nytter ikke. Jeg er ikke sterk nok. 

Og det jeg ville fortelle var jo om det fine, folkene og nærheten. Energi. Lys. Tillitt. Trygghet. Som også er her. 

Tre timer senere! Nei!! For jeg var jo ikke der – eller jo, jeg var der, men noen andre.  

Seks timer senere. Helt vill hodepine. Jeg gikk nok litt all in denne gangen. Greide ikke å holde tilbake. Vet ikke om jeg tenkte at jeg ville det heller. Kanskje trodde jeg det skulle være lurt med å slippe fram det som skjedde. Jeg er bare veldig, veldig trøtt. 

Underveis har jeg hatt et teams-møte. Svart på en henvendelse om jeg vil ta et oppdrag, svart ja på det. Og fått et spørsmål om jeg vil stille opp på panelsamtale neste onsdag. Jeg har ikke svart enda. Men det har jeg lyst til. Det kan jeg få til. 

Om natta. Jeg må huske å fortelle Psykologen at de tingene jeg har svart på kanskje ikke stemmer. Jeg burde ikke svare på spørsmål/la meg/henne/noen andre svare, for de svarene er upålitelige. Når jeg ikke har kontakt med en resonnerende hjerne. Det blir som et barn som forsøker å svare riktig. Skam. Over å ha blitt kapret. Og tvilen. Hvem og med hvilken virkelighetsoppfatning er den virkelige, hvem er mest «meg» i det hele? Kan jeg tro på noe i det hele tatt?

Drøm. Et annet rom. Røde vegger. Masse insekter, maur, ting som flyr. Jeg vet jeg må sove her. Derfor må jeg bare lukke øynene selv om det kravler.