– kanskje om å ta ansvar, kanskje om starten av bearbeiding, kanskje om å ikke forlate…
Innsikt er forbigående, direkte erfaring er ferskvare, nærvær er flyktig. Vil noe, noen gang, kunne bli sant nok? Nært nok direkte erfaring til å kunne kommuniseres sant nok?
Når jeg har forlatt terapirommet og beveger meg gjennom løpa – byen, etappene – for å komme meg hjem, kjenner jeg at jeg har forlatt henne (meg) der. Jeg har latt henne være igjen alene. Hun lille. Jeg ser det hele ovenfra. Jeg ser meg, jeg ser psykolog, jeg ser et enormt stort rom og en bitteliten skikkelse (som er meg). Jeg får vondt av henne. Hun er så liten. Hun er så ubeskyttet. Jeg vil at hun skal få lage seg en liten hule der. Bygge et fort av puter. Pakkes inn i pledd. Holdes fast, holdes rundt. Jeg har forlatt henne der. Jeg ønsker at noen andre skal ta vare på henne til neste gang. Hun får ikke være med meg.
Den frykten som var der gir absolutt ingen mening, den er så uforståelig i sin rå intensitet. Men selv om den ikke gir mening kan jeg tillate meg å kjenne den allikevel. I kroppen.
Jeg forlot henne der i rommet, men bare for en stund. Når jeg er hjemme er det rom nok til at jeg kan invitere henne dit. Hjem til huset, hjem til min voksne kropp. For det er ingen andre som kommer og redder henne (meg), tar ansvar for henne (meg) eller sier stopp for henne. Det er bare jeg som kan gjøre det. Det er bare jeg som kan bli hos meg.
«Du er trygg her, du er trygg nå», ble sagt. Ordene gnistrer. «JA!». Gjør et hopp fra teoretisk forståelse (jada, jeg forstår at 2026 er trygt) til en opplevd erfaring. «Ja! Herregud det er jo sant, jeg våknet jo i marerittet før noe skjedde. Jeg våkner jo! Jeg kan våkne, jeg trenger ikke være der!».
Hjemme på sofaen under vektdyne viser hun (lille) meg i kroppen hvor vondt det kan være. Det er smerte, men den smerten er også vakker. Den visuelle opplevelsen av denne emosjonelle smerten – jeg tror ikke det er frykt, for frykten bor i ytterkantene av kroppen, nei, jeg tror det er sorg/tristhet/tap, det minner om smerten ved kjærlighetssorg, det er det eneste jeg kan sammenligne med – har romlighet, tekstur og farge. Smerten har form, dybde, klarhet og glitter. Dyp blå. Den sitter på langs nedover høyre side av brystbenet. Som avtrykket av en øks, men vakkert.
Lenger vekk i kroppen – bortenfor mellomgulvet, nedenfor den synlige horisonten – er rødt. Flammer. Intens brenning.
Jeg drar ikke fra henne – det er jeg som kan være her.
Jeg og hun superhelt-ungen, da. Det er stort sett hun som har vært der. Litt av en jobb hun fikk utdelt. Jeg kan se hvor mye jobb det er for henne, å holde vekk alt det der andre. Hun er så tøff. Hun er så sterk. Hun er så livlig, hun har så mye glede av verden. Hun er så selvgående. Men det er ensomt å være så supertøff. Hun fortjener også at noen er sammen med henne. At det er et sted hun også kan få dele.
Dette er en gammel tekst. Circa ti år gammel. Fra før jeg hadde kjennskap til dissosiasjon og amnesi.
Ettermiddag, tidlig kveld. Sola står inn mot stua. Persiennene er nede. Jeg begynner å skrive. Jeg har ikke skrevet ord på mange måneder. Jeg har ikke kjent etter. Jeg har ingen mottaker. Det er som om jeg observerer meg selv utenfra. En nøytral observatør som følger med og noterer ned ”ja vel, nå går du altså til kjøkkenet og tar den store kjøttkniven”. ”Aha, du har tenkt deg på badet – hva er egentlig planen?” ”Knivstikking altså, du lurer på hvordan det er?” En observatør som er tilstede når jeg setter meg på dolokket med kniven i hånda. ”Ja vel, du synes låret er det lureste? Helt øverst? Ja, det er vel praktisk hvis du først skal stikke?”
Og jeg ser det absurde i situasjonen. Jeg registrerer, observerer, tenker ”det er vel litt rart at du sitter her med den kniven? Du skulle ikke funnet på noe annet?”
Hvordan havnet jeg her? Jeg spoler tilbake til øyeblikket jeg går ut fra kontoret på Majorstua tidligere på dagen. Frie valg. Finnes fri vilje? Eller er det sånn at uansett hva man/jeg velger så ender jeg opp på samme stedet? Jeg går ut av kontoret. Svinger til venstre. Går femti meter. Får et innfall om at jeg heller skal gå innom den steinbutikken. Snur og går andre veien. Svinger til høyre. Over gata. Steinbutikken. Jeg skal kjøpe en stein. For å ha noe som kan minne meg på….Jeg husker ikke hva det skulle minne meg på. Det var sikkert noe om noe sånn piss som ”jeg skal minne meg selv på den her skjøre og sanselige delen av meg”. Går inn i butikken. Er der lenge. Leter ikke etter noe spesielt. Vet at hvis det ”riktige” er der så skjønner jeg det. Men det er ingenting som skriker ”dette er riktig”. Jeg ser på en blekrosa stein. Opalitt? Nei. Kanskje ikke. Men en opal-variant i alle fall. Dveler ved den, men trekker meg ut. Trekker meg ut av butikken. Lyd på øret. Går ut i Bogstadveien. Ja. Kanskje jeg skal ta en trikk? Et eller annet sted? Eller skal jeg gå til sentrum? Eller skal jeg snu og gå mot t-banen? Skal jeg dra hjem? Uansett hva jeg skal så trenger jeg å dra hjem for å skifte klær! Eller trenger jeg det? Jeg har jo skift i veska. Klar for alle alternativer. Kanskje jeg skal gå innom et eller annet toalett og skifte? Men hvorfor? Ser at trikken mot Ljabru går om to minutter. Jaja, jeg kan hoppe på den. Sitter på trikken. Kanskje jeg skal hoppe av på Nationaltheateret? Nei. Hmmm. Kanskje neste stopp, eller Jernbanetorget? Skal jeg bytte til buss på jernbanetorget? 37-bussen? Nei. Kanskje den kjører en annen rute nå som folk stiller opp til paraden. Jeg kan ta trikken videre. Går av trikken på Oslo gate. Ja, jeg kan gå innom her på denne kafeen og skifte. Det er kø til toalettet. Jeg snur og skal gå ut igjen. Det er trangt å komme seg ut. Jeg ser i bakken og trenger meg forbi. ”Ja, versågod”. Sier en dame som må vente på å passere meg. Kritikk. Passiv aggressivt synes jeg det er. Jeg har gjort feil. Jeg har lyst til å forsvare at jeg gikk først forbi den trange passasjen. Fuck you.
Ut av kafeen. Rett nedenfor ser jeg oppstillinga til paraden. Andre veien ligger ”hjem”. Jeg går mot ”hjem”. Jeg kan jo endre plan underveis. Kanskje jeg snur. Kroppen. Jeg vet at jeg trenger mat. Kroppen trenger mat. Det eneste jeg har spist er de rosinene og mandlene i dag. Hvis kroppen skal være med meg resten av dagen trenger jeg rett og slett å spise. Så jeg går hjem. Hjemme. Varmer opp middagsrester fra i går. Spiser.
(Det burde jo ikke være så vanskelig å skjære i eget kjøtt? Jeg erindrer hvordan det for en evighet siden var å skjære i en kyllingfilet. Det er jo kjempeenkelt! Eller den tida jeg spiste fisk? Fiska egen fisk? Kniven gikk jo gjennom ganske lett, gjorde den ikke? Hvorfor er eget skinn noe annerledes? Jeg får det liksom ikke til. )
Tilbake. Spiste mat. Skal gå ut, eller skal ikke. Hvem skal jeg gå med der? Jeg er en outsider. Jeg er bryderi. Jeg er uønsket. Jeg hører ikke til. Mange som er sinte på meg. Jeg er en ikke-person. Jeg kan ikke gå sammen med dem. Jeg har ikke lenger noen. Noen. Det siste årets isolasjon, ønsket og uønsket, siger på som en stor erkjennelse.
Uten å ha tatt noen avgjørelse begynner jeg å prøve klær. ”Jeg kan jo i alle fall prøve å finne noe å ha på meg i tilfelle jeg bestemmer meg for å dra ut igjen”. Ingenting er riktig. Jeg har blitt tjukkere på et år. Ingenting er riktig. Jeg finner ikke ut hva jeg skal ha på meg!! Jeg innser at jeg ikke rekker starttidspunktet. ”Jeg kan dra og stille meg langs løypa og hoppe inn”, tenker jeg. Men jeg har ikke tempo, ikke retning. Jeg finner noe å ha på meg. Det er ikke helt riktig. Kler på meg sko. Skjønner at jeg ikke kan ha den shortsen allikevel. Plutselig synes jeg hele shorts-partiet av kroppen ser helt latterlig ut. Med skoene fortsatt på skifter jeg til et skjørt. Ikke riktig, men mindre feil.
Ut døra. Gå til t-banen. ”hvor skal jeg gå av” ”Hvor langt i løypa har de kommet?” Jernbanetorget? Nei, kanskje jeg skal gå av på Stortinget i stedet. ”Men kanskje du da bare får vært med å gå den aller siste biten?” Nok en gang blir jeg bare sittende. Til Stortinget. Kommer opp på gateplan. Mange folk. Mange, mange folk. Mange folk med regnbueflagg, Mange folk. ”Alt er love”. *innvendig banning* JEG VET DA FOR HELVETE INGENTING OM ”LOVE” – WHAT SO EVER. Jeg er en feilproduksjon. En feilvare.
Jeg misunner og forakter på samme tid.
Jeg er på gateplan. Jeg skal finne paraden. Jeg skal se dem. Jeg går mot der løypa er. Men heisann, der er det en butikk jeg aldri før har sett. Jeg er lite interessert i butikker. ”Kanskje jeg heller skal se etter klær her? Kanskje jeg finner noe jeg kan bytte til? Jeg går inn. Finner en rosa-blomstrete kjole-sak, en grønn shorts, en denim-one-piece og tar med til prøverommet. Det er kø. ”Hvor mange plagg skal du prøve?”. Innen det er min tur har jeg skjønt at det siste plagget var en kjole, så den legger jeg fra meg. Prøverom. Grønn shorts. Fin. Passer. Men shit så stygge bein. Lår. Så masse blåmerker. Jeg kan ikke gå i noe som viser alle de merkene. Av med den. Rosa kjole. Den er for stor. Allikevel er det eneste jeg ser at jeg har for tjukk mage og for smale skuldre. Og jeg er for kort. Jeg har rett og slett ikke kropp til denne kjolen.
Ut. Ut. Ut av prøverom og butikk. Finne toget. Trengsel. Trengsel. Jeg ser lite. Dårlig. Jeg står bak masse folk og ser bare bittelitt. Begynner å gråte når jeg ser…. husker ikke hvem det var eller hvorfor – alle de fine, glade folka. Kanskje er det når gruppen med politi går forbi, eller transfolka, eller skeiv verden. Eller noen helt andre.
Jeg gråter bak solbriller. Jeg har aldri kjent på en så stor ensomhet. «Jo, det har du”. Ensomhet. For første gang på mange, mange år har jeg ingen folk jeg kan koble meg på. Denne dagen. Jeg har tapt dem. I alle fall. I trengsel. ”Stå i ro eller gå videre?” Følge strømmen. Som ender inne i Pride Park. Trengsel. Over alt. ”Hei, der er du!” hører jeg rundt meg på alle kanter. Folk som er sammen. Folk som møtes. Og jeg går rundt. Og det er som om jeg er på utsiden av verden. Strømmen av ukjente ansikter glir forbi. Dulter borti. Som om jeg ikke eksisterer. Så stor er følelsen av utenforskap. Ensomhet. Folk som ler, danser, drikker, sitter og slapper av, snakker i telefonen, snakker med hverandre. Rett og slett feststemning. Og jeg bare går rundt. En gang. To ganger. Jeg ser noen bekjente ved et bord. Jeg går fort videre. Jeg vil ikke at de skal se meg. Jeg vil ikke at noen skal måtte forholde seg til meg. Jeg vil ikke bry noen. Jeg vil ikke gi meg til kjenne. Går videre. Får noe infomateriell. Går forbi standen til mental helses ungdom. Tenker at jeg ikke er ungdom. Går forbi standene til kondomeriet, bdsm, poly-Norge, FrP, LO, diskrimineringsombudet, forsvaret, Europride. Ny runde. Skal jeg gå bort til dem jeg kjenner. Nei. Gå videre. Går ut. Går ut. Ut. ”Jeg kan jo dra hjem og skifte og så komme tilbake utpå kvelden”. Går til t-banen. Det er flagg og enda mer flagg overalt. Jeg misunner. Misunner de som har sin egen historie. Misunner de som har folk. Misunner åpenhet. Misunner.
T-banen hjemover. ”Kanskje skal jeg ut igjen”
Kreftene som drar i ulike retninger.
Hva er det for meg? Hva er det jeg lengter etter? Frihet, tilhørighet? Dette samlingsstedet som kjennes så viktig for meg? Hva har jeg opplevd andre parade-dager? Første gangen. Første gangen var helt fantastisk å se alle de forskjellige menneskene på et sted og for første gang være ”riktig”. Jeg har stått på flåte. Gått der gravid. Jeg har sunget. Jeg har gått der med barn og regnbuefamilier. Jeg har kjent meg så innafor.
Men ja, jeg kom hjem. Og ble værende. Gikk på butikken.
Google ”kirkens sos”. Hånlig til meg selv ”hva skulle du ringt noen for – du som ikke engang greier å snakke med noen i det virkelige liv!?”
Skal jeg ut eller skal jeg bli hjemme. Skal jeg gi faen eller være fornuftig? Antakelig er det lureste å bli her. 45 timers fysisk arbeid denne uka kjennes. Men jeg bryr meg ikke om jobben akkurat nå. Jeg bryr meg ikke om noe. Jeg har lyst til å gå ut på farlig steder. Har lyst til å bli overfalt og oppleve noe farlig på ordentlig, noe på riktig, noe som er ekte, noe som er forståelig.
Jeg skal ikke noe mer ut i dag.
Nå.
Forakter meg for at jeg har skrevet disse ordene.
Ambivalens. Jeg halvsover på sofaen og tenker samtidig at jeg må ut igjen. Hva er den krafta der? Den som vil ut. Danse. Være glad. Være teit. Være dum. Være. Bare være.
(Og nei. Jeg har ikke stukket med kniv. Jeg har ikke gått ut. Jeg er til stede. Jeg er hjemme og skal snart sove. Lade opp til ny arbeidsuke.)
The retreat is. Emerging, becoming. I notice how I am withdrawing to the edges of the mandala, staying in the subtle tension between belonging and not belonging, worthiness and un-worthiness, join in or hide. Tenderness. The “what has shaped me?” is alive. This morning in a cloud of sensations; color, taste, sound, and texture. Timeless and all times. Universal, past lives, previous generations, near past, present.
I am/skandha creations/we are/continuum
eons stardust the Goldilocks zone paradox
the point where soft grass meets bare feet cold draft stone walls bread damp wool solitude light. laughter. lavender earth
pine trees. tundra. polar night. generational silencing. community. howling wind. mute screams. roots. hearts. a lost language. smelly salty sea. inherited fear. inherited violence. survival. shame. shame. shame. hope
aurora borealis marching in front of a rainbow parade (scanning for weapons) burning heart. burning karma paradigm (shift) Abhayadāna
Tekstmelding: «Du har fått et vedtak fra NAV. Les det i din digitale postkasse (Digipost)»
«Vedtak – innvilgelse av uføretrygd.»
Svaret kommer liksom der. I overskrifta. Før jeg åpner selve det digitale brevet.
Subtil lettelse. Og skam. Og identitetsbrist. Og burde-føle-takknemlighet.
Var det så enkelt?
Jeg forventer avslag. Jeg forventer å få det tilbake med alle slags kritiske innvendinger. Jeg forventer at det skal sitte en ekstern NAV-lege-spesialist som ikke tror på dokumentasjonen som er sendt inn. Jeg forventer ikke å bli trodd.
Var det så enkelt?
Og siden jeg blir trodd må jeg selv så all tvil jeg kan, om virkelighetsoppfatning, om egen helse, om andres vurdering av min helse og historie.
Var det så enkelt? Alle slags Dagbladet-overskrifter flimrer over netthinna mi. «Veien til ufør!!». «Dette er uførefellene!!!». Alle slags «uføre er snyltere og svindlere»-kommentarer. Alle historiene om at det er utrolig vanskelig å bli ufør, og historiene om at det tar uendelig mange år å bli trodd.
Psykologen stiller et motspørsmål – «har det virkelig vært så enkelt, stemmer det?»
Sporene etter en 25 år lang historie. Jobbet, studert, jobbet, vært sykemeldt, deltatt på arbeidstiltak, prøvd og prøvd og prøvd å finne en måte å passe inn i den formen som samfunnet legger opp til. Er det en enkel historie? Du kunne endt opp som ung ufør for mange år siden, men har aldri villet tenkt den tanken (det ville kanskje vært lurt, sånn økonomisk, når man ser hvordan ståa er nå).
Men du ser jo ikke syk ut! Men du er jo så kompetent! Men du fremstår jo så ressurssterk!
Ekkoene fra historien.
Alt sammen er sant. Det også. Ekkoene. Jeg kunne fremstå som en som hadde livet på stell, en som er helt normalt med i samfunnet. Men fy faen i satans jævla helvete og beklager banning som det koster krefter. Det er først når kroppen slutter å virke at konsekvensene av et liv i konstant beredskap er i full blomstring. Vikler seg ut. Viser seg i alle fargene.
Jeg holder det for meg selv. Enn så lenge. Fortsatt tror verden at jeg bare er utbrent. Fordi jeg lar verden tro det. Jeg har malt meg inn i et hjørne, jeg har skapt illusjonen selv. Jeg, som ikke trodde jeg brydde meg om fasade, holder så hardt på den fortellingen om at det ikke er noe galt. Bare litt utmattet.
Hvordan skal jeg forklare verden at jeg nå er vurdert som ufør? 100 prosent. Det er mine egne fordommer jeg først møter. Jeg stiller spørsmålene jeg tror andre vil stille. Jeg forventer mistillit, men det er min egen ikke-aksept som står i veien.
I dag puttet jeg mitt nye honnør-kort inn i kortholderen på mobilen. Det absurde møtet mellom et nytt studentbevis og et nytt honnørkort – to deler av et livsløp møtes her, i denne mobillomma, mens jeg er omtrent midt i livet.
Skammen. Ikke egentlig over begrepet ufør, men heller over hva det forteller. Skammen over historien. Skammen som forteller meg at jeg er svak. Skammen som forteller meg at jeg bare burde ta meg sammen, bare må få til. Jeg liker ikke å ikke få til.
«Men»-et som følger umiddelbart. Jeg er ufør, MEN det er bare en liten dipp i historien, det betyr jo bare at jeg har litt tid nå, til å komme meg, før jeg er tilbake i jobb, tilbake til «normal». Bla, bla, bla. «Men»-et slenger jeg på i samme åndedrag. Det er som for å devaluere vurderingen.
Jeg må vente litt med «men»-et. Kan jeg trekke pusten, si «jeg er ufør» uten å samtidig slenge på et «men» for å forminske alvorligheten?
Ja, hva har jeg igjen? En helt skakkjørt økonomi. Skakkjørt kropp. Entropi – et meg som var mer samlet, men som nå fragmenteres mer igjen?
Mørkt. Gjenskinn av gatelys i våte gater. Jorda som har gått enda en runde rundt sola og vi er igjen på det samme stedet. Høst. Der kroppen har andre bevegelser, gjenkjenner noe, rykker til av lyder, ord, bevegelser, vind, regn, høstfarger, lys, varme og juleprodukter i butikken. Pepperkaker, julebrus, adventskalendere. Jeg vil ikke se det. «Jeg har vært her før og det er noe farlig her», kan jeg se for meg kroppen forteller. Dumme kropp. Neida, joda.
Det er bare det at mens jorda har gått en runde rundt sola så har hele solsystemet også beveget seg langt, langt av gårde. Samtidig. Universet som utvider seg. Så vi har jo aldri vært akkurat her.
Jeg lister meg forsiktig inn på denne siden igjen, later som at jeg ikke gjør det, for å unngå dem i meg som krangler høylytt og som argumenterer for å slette alt sammen. Jeg er så lei, jeg er så lei, jeg er så lei. Lei av at det er så mange indre stemmer å ta hensyn til. Eller, ikke ta hensyn til akkurat, men tåkeleggingen, tvilen, lydene som ikke er ord, men bare stumme skrik. Opplevelsen av å ikke eksistere. Nei, det er ikke hallusinasjoner. Jeg ønsker meg et språk å kunne fortelle om denne indre verden. Men hva slags ord kan en pre-verbal opplevelse av å ikke eksistere egentlig ha? «Jeg-et» som jeg leter etter. Er det noe i meg som eksisterer uavhengig av å bare være en traumerespons? Finnes det noe mer «jeg-ete»?
Jeg forstår at det endrer seg hele tiden og at dette heller ikke er «sånn det er». Forvirringen. Distansen til omverdenen. Fragmenteringen. Tvilen. Jeg forstår at det også finnes noe som er annerledes. At jeg da glemmer dette her. Jeg vet at det finnes bakkekontakt, trygg grunn. Derfor virker det ekstra meningsløst å skrive noe som helst. For dette er på en måte heller ikke «sannheten». Det er en sånn rar skam. Det er ikke en «jeg er feil»-skam. Det er ikke opplevelsen av at alt er min skyld eller mitt ansvar (selv om det er det også, på et annet plan). Det er mer en opplevelse av å ikke finnes. Ikke-eksistens. Kollaps.
Lei av det også. Å forstå mekanismer, og allikevel ikke greie å «være ferdig med det». Lei av å aldri ha et oversiktlig bilde. Aldri. Det er for langt mellom de ulike delene, de er opptatt med forskjellige ting og snakker ikke sammen. Husker ikke det samme, liker ikke det samme, tror ikke på det samme. Lei av at beskyttelsessystemene er så rigide. Så sakte å jobbe med. Jeg er utålmodig. Og samtidig likegyldig.
Jeg burde ha alle slags forutsetninger for å gjøre de riktige tingene. Alle de der tingene som skal regulere et aktivt nervesystem, stresse ned, gjøre godt, bygge opp, sette grenser, si nei til ting jeg ikke vil og ja til ting jeg vil gjøre. Selv-omsorg. På et teoretisk plan har jeg en slags selv-omsorg. Fordi jeg skjønner at jeg er et biologisk menneske. Men jeg glemmer, jeg glemmer at jeg er (et) subjekt.
I møte med omverdenen, i møte med grensesetting, så er det ingen eller ingenting som opplever å ha en grense, og da blir grensesetting en teoretisk øvelse. Som noe jeg kan tenke meg til. Men det er ikke noe «jeg» der. Og det samme med alle de andre tingene. I møte med omverden kan jeg spille rollene jeg kan, men når det er bare meg – uten rolle – så forsvinner tiden og jeg glemte hva jeg skulle (eller burde) gjøre.
Selvfølelse. Google sin kunstige intelligens forteller at det er «din grunnleggende opplevelse av egen verdi som menneske, uavhengig av prestasjoner eller andre ytre faktorer. Det er en indre følelse av å være god nok, som utvikles fra barndommen av gjennom samspillet med voksne som møter dine følelser og behov.» Det impliserer jo en egen verdi ved å være menneske, og en følelse av dette…
Selvtillit har jeg på mange områder. Den kan jeg skjønne.
Men selvfølelse. Det er som om jeg mangler et steg i utviklingen som er enda tidligere enn selvfølelsen. Opplevelsen av å være et selv. Et selv som kan bekreftes (eller avkreftes) i relasjon. Et selv som kan ha «god» selvfølelse eller «dårlig» selvfølelse, avhengig av samspillet med omgivelsene.
«Du har en dyp ambivalens i deg», sa legen jeg kom til i BUP, og ga meg Inger Hagerups dikt «To tunger» på en lapp.
To tunger har mitt hjerte. to viljer har mitt sinn. Jeg elsker deg bestandig, og jeg blir aldri din.
Dypt i det røde mørket fikk livet dobbelt form. Der kurrer det en due. der hvisler det en orm.
To tunger har mitt hjerte hør på det likevel. Bli hos meg og gå fra meg og frels meg fra meg selv.
Tenk at det skulle gå så mange, mange år før ambivalensen ga mening.
Den er også med i handlingslammelsen. Ambivalensen. I mappa med upubliserte innlegg ligger titler som «Dobbeltspalteeksperiment og Hawthorneeffekt», «Kronikkalarm: forslag til et holistisk NAV», «Pride», «Stortingsvalgtanker from the dark side», «Anti-aksept», «Å dykke etter sjøhester», «Nevrodivergens og verden i farger». Kanskje jeg en gang kommer i kontakt med den eller dem i meg som vil og kan skrive. Komme i en annen posisjon i universet. Neida, Joda!
Bilde av gammel huskelapp. Fremdeles grei påminnelse.
