Nærstudie

– om å være tett på, i omgivelser der det er til å holde ut.

Dagen før jeg skal reise for å lede en helg med meditasjon, skjer det noe som sender meg hodestups inn i krisemodus. Situasjonen er reelt truende (men absolutt ikke så katastrofal som kroppen min tror) og den skjer i, og nær, hjemme. Det er så fullstendig uventet, og jeg må være den som handler og håndterer situasjonen. Den halvannen timen dette står på skjønner jeg allerede at dette kommer til å sette langt dypere spor enn hva som vil være en normalreaksjon, at det trigger gammel frykt. Underveis er jeg helt skjerpa og rolig. Minutt for minutt. Legger merke til at pulsen er høy, kroppen er i spenn og stemmen dirrer. Opptrer adekvat og kommuniserer der det er nødvendig. Med klar tilstedeværelse går jeg videre til neste fase.

Når den akutte situasjonen er over, kommer skjelvingene. Kroppen greier ikke slutte å riste. Så kommer katastrofetankene. Tankene om at jeg må stenge meg inne, beskytte, bygge en festning mot verden utenfor. Jeg tenker at jeg må avlyse helga. Jeg vet også at jeg ikke kan ta et rasjonelt valg i denne tilstanden. Derfor ber jeg min venn G, som jeg skal lede sammen med, om at vi venter noen timer før vi bestemmer oss. Først må jeg spise noe og koble på noe slags fornuft. 

De neste to timene bruker jeg på å debriefe. Snakker med flere på telefon. Gjenforteller opplevelsen i detalj. Får noen andres syn. Validering. Sjekke ut hva som er reelt truende og hvor mye av dette som er at jeg er trigget. Det er nyttig og tar meg tilbake til nåtid. Den gamle måten å reagere på – impulsen til isolasjon, alarmberedskap, beskyttelse og å gå i en frysreaksjon i hjørnet av sofaen (selv om det er det jeg vil) er ikke løsninga nå. Så jeg bestemmer meg for å velge det andre. Vi avlyser ikke. Denne sjokkreaksjonen vil spille seg ut over de neste dagene uansett, så da kan det like gjerne skje på en hytte i skogen. Med andre mennesker rundt meg. Jeg kan ikke forstå hvordan jeg skal greie det, men jeg kan ikke forstå at jeg skal kunne være hjemme heller. Jeg kan gjøre det fordi jeg er trygg på G og hans erfaring, om jeg ikke er på mitt beste. 

Om natta gjenopplever jeg ettermiddagen igjen og igjen. Sover ikke, står opp og er litt fjern og frossen av angst.

Logistikken i dagen kjennes uoverkommelig. Ubehaget i kroppen er så sterkt at jeg bare ønsker noe som kan slå meg ut, dempe angsten, ta bort det verste, ta meg ut av kroppen. Samtidig er det en visshet om at dette også kommer til å endre seg. Jeg vet at det ikke kommer til å kjennes like vondt ut om noen dager. Jeg forsøker å huske på hva som kan være hjelpsomt – her og nå. En venninne på telefonen guider meg litt på vei. Lukt, varme, spise noe og «kan du bevege kroppen litt, gå mens vi snakker?»

Jeg er på vei. Bil hentes. Jeg får en lefse i hånda og et glass vann. Sjekker inn med meg selv at jeg er i stand til å kjøre bil. Kjøre, hente G, handle inn mat. Mellom butikkhyllene får jeg en tekstmelding som sender jeg inn i et nytt hull. Frykt. Er det på denne Kiwi-butikken langt utenfor byen at jeg skal kollapse, bli gal? Leser ordene på handlelista. Forstår ikke ordene. Sakte. Verden er uvirkelig. Finner koriander og havregryn og paprika. 

Men kollapser jo ikke. Vi kommer frem. Lager mat. Ønsker deltakerne velkommen. Introduserer helga. Det er som om jeg ikke har kontakt med delen av hjernen som kan tenkte, men jeg formulerer ord og meningsfulle setninger. Utad har jeg ro. Tilstedeværelse. Jeg leder oss gjennom første meditasjon, innvier helga. Puster rolig, stemmen er rolig. Så går vi inn i stillhet over natta. 

Om natta gjenopplever jeg. Det er fortsatt som om kroppen nekter å sove. Men jeg vet at det er normalt. Jeg har googla psykologisk førstehjelp i kriser. Kroppen trenger å gå gjennom denne reaksjonen. Det hjelper å vite det, og det hjelper å være så tett på opplevelsen. Jeg forankrer meg i sansene. Lukt. Har lavendelolje. Subtilt. Merker at jeg bare kjenner lukten i nesen på utpust. 

Jeg leder oss gjennom morgenen.  1. meditasjon. Fokus i pust. Ordene har en naturlighet, det er som om de kommer fra et annet sted enn meg, flyter. Kanskje er det fordi jeg har tillitt til at hvis jeg bare er her – med det som er – så vet jeg akkurat hva jeg skal gjøre. Inni meg er tankene veldig høylytte. Vi må flytte. Jeg kan aldri føle meg trygg der. De indre bildene er veldig, veldig nær kroppen. Påtrengende. Så nært ansiktet mitt at jeg kan kjenne dem mot kinnet. Kroppen som vil trekke seg sammen, gjøre seg usynlig. Bilder og tanker skaper umiddelbare kroppslige fornemmelser. Et hugg i magen. Et indre hyl på min høyre side. 

Det er lett å se hvordan bildene skaper en kroppslig/emosjonell respons, som igjen blir etterfulgt av en tanke. Jeg tror tankene forsøker å «fikse noe». Fikse problemet som denne redselen er. Tankene prøver å finne en løsning på det som kroppen opplever. Bilde – frykt – sammentrekning – løsning (flukt, vi må flytte). 

2. meditasjon, gående. 3. meditasjon, fokus på sansefornemmelser. Lyden av klangbollen. Stillheten. Små bevegelser. En fugl. Tyngden mot gulvet. Alt er fremdeles veldig nært kroppen og ansiktet. Som om rommet kroppen opptar er trangt. Men jeg kan være med det. Det er sånn her det er akkurat nå. En bitteliten fornemmelse av at det er litt interessant å være vitne til. Men mest invaderende. Fra alle kanter. 

Etter frokost sjekker G og jeg inn med hverandre og planen for dagen videre. «Utad kan man ikke merke det på deg», sier han. Men det er nå jeg må be om mer hjelp.  Jeg forstår ikke lenger notatene mine for neste økt. Jeg forstår ikke hva jeg skal snakke om. Jeg forstår at det står på et språk jeg kan, men det er ingen respons i meg. Panikkfølelse. Hjernen fungerer ikke. Uvirkelig. Jeg aner ikke hvordan jeg skal si noe om dette temaet! G tar neste økt på sparket. 

Herfra og ut helga lener jeg meg tilbake. G leder an med trygghet og erfaring, med letthet og selvfølgelighet. Solid. 

I neste meditasjon ser jeg hvordan tankene oppstår i sinnet – tanker om hjemme, om livet utenfor denne bobla, det å skulle dra hjem. Jeg vil ikke! Bildene av leiligheta, rommene, utgangsdøra, lydene rundt, det å lage bevegelse der – alle bildene gir umiddelbar frykt. Frykt som stiger fra bekkenet, frykt i ytterkanten av kroppen, ilinger på huden på utsiden av armene. Det kan være tanke-følelse/sansefornemmelse-bilde eller det kan være bilde-sansing-tanke. De henger sammen. Oppstår betinget av hverandre. 

Utover dagen har jeg bare sporadisk og glimtvis kontakt med tenkehjernen. Jeg er fremdeles mest instinkt og følelser. Men det går an å være det. Jeg deltar på det vi gjør, snakker når det skal snakkes, spiser og hviler.

Meditasjon på ettermiddagen. Gjenopplever fortsatt situasjonen i bilder. Men de er ikke like nært kroppen nå. Det er litt mer luft rundt meg. Men da kommer også gamle bilder inn. Situasjoner med redsel. 11 år, 4 år, 8 år, 17 år, 10 år. Stakkars henne/meg! Som å spille en bildefremvisning som ikke er innstilt kronologisk, men i stedet står på shuffle mode. Bildene svir i huden. Slår mot hodet. Knyter magen sammen. Medfølelse for henne. 

Frem til nå har jeg vært høy på adrenalin. Ikke sovet mer enn sporadisk siden torsdag. Jeg tror kroppen snart kommer ned igjen. Etter middag ligger jeg litt under dyna og varmer meg.

I meditasjonshallen på kvelden kommer det første glimtet av ro i kroppen. Lyd og et behag av varme i rommet. En viten – jeg vet at tilstanden i kroppen kommer til å endre seg. Takknemlighet. Overgivelse. 

Kveld. Trøtt. Kanskje tør kroppen gi slipp inn i søvn nå? Jeg sover min første sammenhengende natt på fem uker. Når jeg våkner oppleves kroppen fortsatt litt prikkete, men på en roligere måte. 

Tanker, sanser og bilder har et roligere tempo i morgenmeditasjonen. Det er enda mer plass i og rundt meg. Plass til flere ting samtidig. Uten at noe kjennes påtrengende. Jeg kan ha litt mer avstand og la det hele komme og gå uten at jeg blir fanget noe sted, eller forsøker å holde fast i noe av innholdet. Jeg kjenner fremdeles frykt for å reise hjem senere i dag, men ikke like sterkt og jeg vet at det kan være annerledes om noen timer. 

Rundt frokostbordet oppstår det latter og det deles spontant historier. Jeg kan ikke huske å ha hatt latterkrampe på denne måten på lenge. Sånn latter som bare ikke kan holdes tilbake og tårene renner. Senere på dagen avslutter vi helga og deler noe om hvordan det har vært. Glade folk. Jeg er glad for at dette ble noe av. 

I bilen på veien mot byen merker jeg at det er ok å skulle hjem. Magen vrenger seg ikke. Det er ikke leiligheta som er farlig.