Reunion

En kveld blir jeg lagt til i en messenger-gruppe og meldingene begynner å renne inn. Jeg ser på navnet på gruppen og de første meldingene. Det er noen som forsøke å samle alle som gikk i samme klasse på videregående. 

Jeg gjenkjenner navnene. Noen deler et klassebilde fra førsteklasse. Jeg kan knytte navn til fjesene. Jeg ser at jeg også er på bildet. Men det er som å se et bilde av noen man vet hvem er, men ikke kjenner. Kjendiser. Som å se bildet av troppen til håndballandslaget i 1993. Den gangen jeg hadde Cecilie Leganger som forbilde. Jeg vet hva alle heter, og jeg vet hvilken posisjon de spiller på banen. 

På samme måte ser jeg ansiktene, vet navnene og hvilket instrument de spiller. Men jeg har ingen minner om eller med dem. Jeg kan ikke komme på en eneste situasjon eller opplevelse fra denne tiden. Jeg har ingen opplevelse av at jeg har eksistert på den tida. Det er som om jeg kan flere fakta om de andre menneskene enn den personen som er meg. Det er en merkelig opplevelse å lese meldingene som utveksles. Det er noe internt over det, som om de har en historie sammen og kan noen felles referanser. Jeg gir meg ikke til kjenne. Er bare passiv tilskuer til at det deles flere bilder og det avtales å ta en øl sammen senere i år. 

Hvordan ville det vært å delta på det? Noe i meg synes det er et fascinerende landskap. Jeg har lyst til å stille spørsmålet hvordan kjenner dere meg? Hvem var jeg?