Silent retreat – noen glimt

Vandrer gjennom dyp nysnø for å ta flybussen klokka fire på natta. I mørket utenfor bussvinduet ser jeg konturene av et bølgete landskap. Det er som et dypt sukk, en sorg som går gjennom flere generasjoner og nå er den i meg. 

Fødselspodden

Lang reisedag. Flybytte. Ventetid. Væretid. Etappe for etappe, en bit av gangen. Et tog. Et tog til. Underveis hører jeg på flere episoder av Fødselspodden. Den er ny for meg, og det er ganske fascinerende og forunderlig å høre på. Folk husker jo så mye! Hva som skjedde, hva de følte og tenkte og gjorde underveis. Og sier ting som – er det én ting man aldri glemmer så er det jo hvordan det var å føde! Jeg forsøker å kjenne etter hvordan det var for meg, gå gjennom de faktaene jeg vet om de dagene, handlingsforløpet, historiene jeg har fortalt meg selv og andre, fotografiene jeg har sett, personene som var involvert, se om jeg kan komme i kontakt med noe som er minner og opplevelser, og ikke bare fakta som om det er noe jeg har lest i en bok. Men det er ikke noe der. Ikke noe som kjennes som mitt eget, noe som er inni meg. Det er ganske trist å oppdage. Det er som om jeg avdekker mer og mer hvor mye av livet jeg ikke har vært tilstede. Kanskje jeg må skrive om hukommelse senere. Siste etappe i taxi. Ankomst.

Svale

Vi kan velge rom etter hvert som vi ankommer, skrive oss opp på en liste. Jeg er innstilt på å måtte dele med flere. Jeg ser at det er et enkeltrom som fremdeles er ledig, selv om det er mange som har ankommet. Kan jeg ha et helt eget rom? Det frister. Det frister for da trenger jeg ikke være så stille om natta, når jeg våkner av mareritt og bruker tid på å finne søvn igjen. Jeg kan slå på lyset. Det kjennes som luksus å kunne velge et eget rom. Er det ingen andre som trenger det mer enn meg? Det virker ikke sånn. Jeg skriver meg opp på lista og finner det bittelille rommet. Rommene har fuglenavn og jeg har fått Swallow. Enkeltseng, lampe, nattbord, plastbokser under senga for å ha eiendeler. Et vindu mot hagen. Jeg har kommet til en annen årstid. Her er våren allerede. 

Struktur

Kroppen faller til ro i disse rammene jeg kjenner så godt. Dagene har samme form. Meditasjon. Meditasjon. Frokost. Går en tur. Meditasjon. Meditasjon. Lunsj. Vaske opp. Hvile. Meditasjon. Middag. Kveldsrituale. Og inni mellom der, sove hvis kroppen vil sove. Jeg har en arbeidsoppgave. Oppvask etter lunsj og å dekke på til neste måltid. Vi er tre stykker som gjør det sammen. 

Innenfor denne strukturen er det et helt univers av opplevelser. 

Stillhet

Det er ikke den typen stillhet der man er helt isolert fra alle de andre. Det er ikke en ensom stillhet. Det er fremdeles kommunikasjon, blikkontakt, et nikk, et smil, en hånd som holder opp døra for en annen. Og det er deling og spørsmål i plenum. Det er bare det at alle ordene som fyller mellomrommet mellom menneskene er tatt bort. Tatt ned til et minimum. Nobel stillhet. Ikke hard og kjølig stillhet. Det er som om menneskene blir mer tydeligere for meg når vi er sammen uten alle ordene. Jeg vet lite om hvem de er når det kommer til hverdagsliv, jobb, privatliv, karriere og alle andre ytre identitetsmarkører. Men etter hvert som dagene går er det som om vi blir kjent på et dypere plan. Eksistensielt. Individene trer mer fram og blir tydeligere å få øye på. Og alle blir så himla vakre i stillhet! En mykhet og at maskene tas av for en stund. Det vokser fram en ømhet og kjærlighet. Og også jeg blir mer meg. Hva nå enn det er. En strøm av kontinuerlig bevissthet og tilstedeværelse? Uten at jeg forsøker å skape meg selv gjennom tale og ord. 

Vera

De første dagene er jeg bare så trøtt. En kjent respons. En slags synkronisering der kroppen først har noen behov som trenger å dekkes, før klar og våken bevissthet. Så de første dagene er det mye hvile, små dupper, halvsoving og slumring mellom øktene. Eller i stedet for. Det er frihet til å styre selv. Sinnet/tankene som roer ned og kroppen som lader opp. For hver dag som går blir gåturene på formiddagen litt lengre, litt modigere og blikket vendes fra ned og inn til opp og utover. Som om hvilen har gjort meg mer mottakelig for verden igjen. Det er en vennlig verden. Grønt. Folketomt. Vann. Fugler. Vid horisont. Store trær. Små skatter. Myke svinger i elven. Jeg trasker rundt i digre slagstøvler som jeg har fått låne. Jeg kan gå hvor som helst, på og utenfor stien, uten å bli våt. Smiler av tanken på bildet av meg selv i fugleperspektiv – fotsid frakk, store støvler, lue, litt kort og tett kropp, som Detective Chief Inspector Vera Stanhope. Ah, en gang har jeg lyst til å vandre i Northumberland!

Astrofysikk

En stjerneklar kveld går vi ut og ser på planet-paraden sammen. I stillhet. Med litt hvisking selvfølgelig (oh, that pink one there is Mars, and there you can see Jupiter, and over there in in the horizon Venus, and Uranus and Neptun and Saturn is here, we just can´t see them). 

Jeg tenker på Jupiter, den beskyttende kjempen i solsystemet. Gravitasjonskrefter som drar i meteorer og asteroider sånn at jorda unngår å bli truffet så ofte. I kveldsmeditasjonen «hører» jeg Gustav Holsts Jupiter-sats fra Planet-suiten. Jeg kan kjenne instrumentene ulike steder i kroppen, som om jeg har orkesteret spredt i meg, eller jeg er midt i orkesteret. Jeg «ser» melodiene, harmoniene, kjenner dem i feltet som er meg, er kroppen min. Uroen i første del. Kompleksiteten. Pauker og messing. Strykere og fløyte. Puste ut når koral-delen kommer, den som høres ut som en salme eller nasjonalsang. Som lander i en sus-akkord (høydepunktet synes jeg) før den går tilbake til mer uro. 

Om natta, når jeg våkner av det tredje marerittet, kan jeg se Venus gjennom vinduet fra senga. Hei, der er du, og du kan være her sammen med meg. 

Jeg kjenner undringen og storheten. Jeg kjenner lysten til å studere mer, lære mer, forstå mer. Tenk at jeg ikke studerte mer fysikk! 

Mammut

På en av vandringene kommer jeg til et utkikkstårn der jeg kan se utover et naturreservat, en stor myr. På infotavla står det at her levde det mammuter. Et landskap jeg kjenner meg merkelig hjemme i. Som om jeg har vært her før. 

Be David Attenborough!

Det er ikke sånn at meditasjon for meg har noe erlik-tegn med «behagelig» eller «ro». Noen ganger er det ro og noen ganger er det behagelig. Noen ganger er det mange tanker, noen ganger følelsesmessig smerte, noen ganger fysisk ubehag, noen ganger distraksjoner, noen ganger konsentrert, noen ganger helt fantastisk ekstatisk, noen ganger dyp fred, noen ganger så vondt at jeg må avbryte, noen ganger er det musikk, visuelle bilder, lyd. 

Jeg forsøker å ikke skyve bort det som er ubehagelig eller å gripe etter det som kjennes behagelig. Men heller være nysgjerrig på alle nyansene av (sanse)erfaringer som kommer og går. Det er hele jobben. Være like entusiastisk uansett hva som viser seg. Og vite hva jeg erfarer – know it with awareness!

Your mind is a dangerous neighborhood, don’t go there alone, take mindfulness with you. (Armstrong)

Frykt. Har jeg en forestilling om at følelsen frykt er mer nobel, mer høyverdig enn andre følelser? Tror jeg mer på tankeinnhold som er produsert av frykt enn tankeinnhold som kommer fra et annet sted? Tror jeg frykten er så sann at jeg da må basere valgene ut ifra sannheten i frykten? Fryktbasert valg? Eller frihetsbasert valg? A-ha-øyeblikk, frykt er en form for motvilje. 

Åpne til det som vil bli sett – to dager, to meditasjonsopplevelser

Let the mind loose and just follow with awareness and see where it goes…

Den ene dagen. Det er før lunsj. Tankene samler seg foran meg, forsøker å fikse noe som jeg ikke får til å fikse. Problemløsning. Praktiske spørsmål, økonomi, håpløshet, for stort til at jeg kan håndtere. Sammentrekning, hodet stramt, klump i brystet. Kan jeg bare kjenne hvordan den klumpen kjennes ut? Mer tanker om. Urettferdighet. Bitterhet. Bør ikke ha bitterhet. Tristhet. Skam for tristhet, bort med tristhet. Hylet. Fra alle kanter rundt meg. Inni meg, fra kroppen, fra forskjellige hjørner av kroppen. Ok, jeg kan være her litt med deg. Med hylet. Kanskje stilner det hvis noen hører etter? Hvor er du? Hva ser du? Hva skjer? 

Jeg kjenner vekten av en 4-åring. Hvor tung er kroppen? Hvordan kjennes det å løfte den? Hun er så lett av jeg kan bære henne. Hun kan stå på lårene mine uten av det er vondt, bare et slags trykk. Tenk så lite kraft som skal til for å skade henne! Så lett er kroppen. Ok, hva vil du vise meg? Jeg har et slags utenfra-blikk, fra nåtid. Nærvær. Hylet hennes er fortsatt sterkt, men det er sterkest på høyre side. Ikke like ubehagelig å høre på. Jeg har ikke samme ønsket om å holde for ørene. Vi er i det gamle huset, i gangen nede. Det hun vil fortelle er: når jeg er så hysterisk fortvilet som jeg er nå så er det ingen rom i dette huset jeg kan gå, derfor må jeg gjemme det og gjemme meg og ikke finnes. 

Den andre dagen. Det er ikke noe hyl. Jeg starter i den samme gangen. Jeg blir tatt med på rundtur av en 6-7-åring. Kan kjenne glattheten i rekkverket på trappa, dørhåndtaket med kanter, glasset i døra til stua, strietapet, rom for rom, grønne vegger, kjøkken, stue, der bruker jeg å høre på radio! Det er ingen andre her, bare oss. Nøytralt, ingenting som truer. Hun viser meg hemmelighetene, det fine hemmelige livet, ressursene. Musikken, notepapiret der hun skriver ned melodier hun hører. Jeg kjenner meg beæret av å få se. Lommer av frihet, Barnas Leksikon, voksen-leksikon, Illustrert vitenskap, Astrid Lindgren, fakta om vikinger, lære runeskrift, CD-er, universet, katter og fugler. Vi går ut også. Naturen. Vidde. Furutrær. Svaberg. Ly. Frihet. Alene. Havet. 

Ut av stillhet

Det kjennes klønete. Som å må ta på seg et ekstra lag av «meg» utenpå. Jeg merker hvordan jeg knoter med småprat, knoter med språket, plutselig opplever meg selv som uartikulert og med dårlig ordforråd. Avstanden til andre øker med ordene.