Tattoo

Hva slags type må jeg være for å ha tatoveringer? 

Etter at jeg hadde stoppa å påføre meg selv åpenbare, fysiske skader brukte jeg mye tankekraft og selvbevissthet på å dekke til arr. Langermede gensere, jakker, aldri gå i t-skjorte, alltid være bevisst på hvilken vinkel jeg holdt armer og bein, sånn i tilfelle klær skulle skli opp. Jeg kunne få ideer om at «nei, nå skal jeg gi blaffen og bare gå sånn som jeg ser ut», men jeg greide aldri mer enn noen øyeblikk før jeg dekket meg til igjen.

Jeg drømte om å kunne være trygg nok i meg selv til å ikke bry meg, samtidig som jeg hadde fordommer mot andre jeg så med arr, og som gikk rundt i verden med en slags selvfølgelighet. Deres åpenhet gjorde meg mer skamfull. Jeg er i alle fall ikke «en sånn». Med det mente jeg vel en sånn person som har skada seg, eller en sånn person som har hatt det vanskelig, eller en sånn person som har vært svak (eller syk, da). Det var kun i den aller nærmeste relasjonen jeg slappet av og kunne ta pause fra å passe på hvor mye som var synlig. 

I flere år tenkte jeg at det hadde vært praktisk og kanskje litt tøft, å dekke til armene med tatoveringer. Sleeves. Jeg så for meg hvor fri jeg kom til å bli, at jeg skulle slutte å være så selvbevisst og at det skulle ta meg enda et stykke vekk fra «historien». Avidentifisere, glemme, fjerne spor av en fortid. Men det var først da jeg sto midt oppi en krise av et samlivsbrudd og en kropp i alarmberedskap at jeg faktisk gjorde alvor av tanken om tatoveringer på armene. På en måte er det litt flaut å fortelle denne historien, samtidig så var det sånn det var, og jeg tenker nå at jeg var litt kapret av en annen kraft – som kanskje var ganske sunn –  og som hadde så sterk gjennomføringsevne!

Så jeg dro til et tatoveringsstudio. Fortalte at jeg ikke hadde et konkret motiv (litt sånn type mønster-inspirert), men at jeg ville dekke armene og at hun kunne få tegne et forslag. Forslag ble tegnet og timer ble satt opp. 

Den første økta skulle omrisset tegnes opp på begge armene. Fra håndledd til midt på overarmen. So far, so good. Neste økt skulle mønsteret på den ene armen fylles i. Dette ble også gjennomført. Men så gikk jeg ut derfra og innså at jeg er jo ikke en som har tatoveringer! Jeg så ned på meg selv og tenkte at jeg ikke var en person som var tøff nok til å ha et sånn uttrykk. Herregud, dette er jo ikke meg! Og – herregud, dette er jo enda vanskeligere å skjule enn noen blekede arr! 

I stedet for å gå tilbake til tatovøren for å fortsette arbeidet bestilte jeg time hos en privat laserklinikk for å få en vurdering av hva det ville koste å fjerne tatoveringer. Tatoveringene var for ferske til at man kunne fjerne de med en gang, men jeg fikk et prisoverslag. Dette var ca ti ganger dyrere enn tatoveringene i seg selv, og jeg hadde ikke råd til å gjøre det. 

Så, mange, mange år senere har jeg fremdeles halvferdige sleeves og vet ikke om jeg er en tatoveringstypeperson. Noen ganger er jeg jo det! Og ellers jeg dekker meg til og gjemmer og skjuler både arr og mønster.