Valgoverbelastning

*kognitiv svikt hvor man får vanskelig for å ta en beslutning når man står overfor mange valg. (Wikipedia)

Når alle muligheter er åpne, hvem skal få bestemme? 

En ganske vanlig formiddag. Står opp, lager frokost til barn, spiser kanskje selv, surrer rundt, kanskje setter i oppvaskmaskinen, smører matpakke. 

Stille i huset. Jeg bestemmer meg for at jeg skal dra på den treninga som begynner om halvannen time. Hører på podcast og spiller spill på mobilen mens jeg venter på å dra. Ikke noe spennende spill. Bare fargelegging av ruter. Ingen bonus, ingen premier, kun fylle ut farge, lite dopamin. Jeg lastet det ned for et par uker siden da jeg i et øyeblikks desperasjon tenkte at «NÅ MÅ JEG HA NOE Å HOLDE FAST PÅ». Så da ble det fargeleggingsspill. Det er en litt tvangsaktig aktivitet. Jeg sletter spillet daglig. Bør gjøre noe fornuftig. Bør møte virkeligheten. Bør tåle å kjenne etter. Bør gå tur i solen. Bør gjøre noe med mindsettet. Bør trene. 

Klokka litt over ni går jeg og finner frem treningstøy. Bestemmer meg for å dra ferdig skiftet i stedet for å skifte i garderoben. På badet tar jeg på meg en overdel. Tynn treningsgenser. 

Men før jeg har byttet til treningsbukse har jeg bestemt meg for noe annet, og skal jo ikke dra på trening. 

Det er jo helt logisk. Jeg kan ikke si jeg husker eller vet hva slags tanker eller argumentasjon som skjedde der. Tvil? Absolutt. Men hva tvilte jeg på? Om dette er den riktige dagen å trene? Eller om jeg burde bruke dagen annerledes, mer fornuftig? Jeg mistenker at det også skjer noe når jeg kommer i kontakt med kroppen, og at den kjennes feil. Eller rar. Eller fremmed. Denne kroppen kan jo ikke vise seg i verden. Noe sånt. 

Før jeg rekker å merke at valget om at jeg ikke skal trene har skjedd, finner jeg meg selv i hjørnet av sofaen igjen. Dokumentar på øret, fargelegging. Jeg sitter sammentrukket med beina foran/under meg. 

Plutselig har det gått over en time. Jeg sitter i samme stilling. Jeg merker jeg fryser, men gjør ingenting med det. Vondt i beina tror jeg, eller nummen og prikkete og kald. Men jeg fortsetter å sitte sånn. (Jeg ser jo nå, noen timer senere, at jeg kunne tatt på meg en genser over den tynne treningstoppen. Eller brukt et av teppene som ligger ved siden av meg. Men det fremstår ikke som en mulighet eller et valg.) 

Enda en time senere bestemmer jeg meg for å meditere. Det er en slags oversiktlig måte å finne ut hvor jeg er og hva som rører seg. Først komme i kontakt med kroppen, så se hva slags tankeinnhold og emosjonelt klima som beveger seg. Den rake motsetningen til nummen/frys/dissosiert. Så da mediterer jeg.

Liggende med tyngde over meg. Øyepute. Det lukter lavendel. Synker ned i gulvet. Varme. Spenninger. Holder pusten. Slipper i mikroskopiske bevegelser. Stillhet. Tankeinnhold. Valg. Store valg. Tankeinnholdet har en kontraherende bevegelse, fram foran sentrum av hodet. Hvordan leve livet? Mening. Kanskje de store valgene står i veien for de små? Eller kanskje alle er like vanskelige. En time meditasjon. 

Bør jeg spise lunsj? Tja. Eller. En annen tanke tar den første. Kanskje jeg skal dra til skogen? Jeg googler og finner buss og ser for meg å dra. Men så kommer tvil. Kanskje det er feil skog? Det er jo så langt. Uansett hvilken retning så tar det en halvtime på kollektivtransport til skogkanten. Kanskje jeg heller skal dra et annet sted? Kanskje det er for seint i dag? Kanskje jeg skal gjøre det i morgen i stedet? Men har jeg egentlig lyst til å dra til skogen? Nei, jeg vil jo ingenting. Men er det ikke da jeg bare skal gjøre det? For jeg vet at det er sunt? Eller noe? Fordi jeg vet at jeg liker skog. Natur. Utsikt. Jeg scroller mer på telefonen. Lei av radio, folk som snakker. Hører på musikk. Men det er feil musikk. Finner ikke ut hva slags musikk som passer. Skulle jeg spist noe? Spiser potetgull. 

Men nå er det i alle fall for seint å dra til skogen. Hører at naboen i etasjen over støvsuger. Får dårlig samvittighet. Burde vaske trappeoppgangen. Kanskje jeg skal rydde og støvsuge. Men så går jeg og putter klær i vaskemaskina. Skal sette den på. Men den står fortsatt avslått. 

Det er som om jeg ikke kan bevege meg. Ingen må høre at jeg finnes i huset. Når jeg oppdager at jeg har kommet dit, til ingen må oppdage at jeg eksisterer, da skjønner jeg at dette er jo en trigget tilstand. Dette henger ikke sammen med et her og nå. Dette er gamle greier. Så jeg går og finner støvsugeren. Eksponering. Jeg finnes. Jeg kan lage lyd. 

Kommuniserer på meldinger om et innlegg jeg skal ha på lørdag. Akkurat nå har jeg ikke kontakt med den i meg som kan alle de tingene som står punktvis på planen. Men jeg vet også at det kommer jeg til å skjønne senere. Stoler på erfaring, på at jeg vet at dette er noe jeg kan. 

Oi, nå kommer barnet snart hjem igjen også.  Jeg tar en dusj. Lager kaffe. Spiser en brødskive. Tenker ut hva vi skal ha til middag senere. Og så var de seks timene over. Og jeg er til stede i en voksenforeldreperson.