Heltereisen

– om hyper-uavhengighet, overlevelse og litt arroganse.

Da jeg studerte gestaltterapi for mange år siden var en av samlingene dedikert til en Heltereise.

Overskriften for samlinga var noe sånn som å erfare seg selv og livet, i en ledet fantasireise. Arketyper, symboler, mytologi og magi, og teorien om selv (impuls-, jeg- og personlighetsfunksjon). Blant annet.

Selv om det er veldig mange hendelser og perioder jeg ikke husker fra mitt (virkelige) liv, har denne heltereisen blitt værende som et klart minne. Både landskap, oppdrag, visuelle og taktile opplevelser underveis, valg og ikke minst den emosjonelle tonen. Dette landskapet er også stedet jeg kommer tilbake til hvis jeg skal forestille meg et trygt nok sted. 

I form var samlinga å bli ledet med på en indre reise der en selv var hovedpersonen (helten) i fortellingen. Over tre dager utviklet historien seg, med et oppdrag, utfordringer, motgang, medgang, magi, hjelp, vendepunkter og til slutt en forløsning eller seier etter fullført oppdrag. Underveis delte vi fra reisen vår i små grupper. Selv om vi alle fikk de samme instruksjonene så reisene veldig forskjellige ut, og valgene vi tok hadde ulike konsekvenser. 

Det var ikke nødvendigvis der, i løpet av den samlinga, jeg så min egen reise i noe slags metaperspektiv eller kunne forstå meg selv og hvorfor jeg tok de valgene jeg. Fortellingen fikk utfolde seg på egen hånd og jeg var med. 

I veldig korte trekk var oppdraget mitt at jeg hadde et viktig objekt med meg, det skulle fra et sted til et annet, og min jobb var å passe på dette objektet å få det helt frem dit det skulle. På veien var det farlige situasjoner, men det var også andre dyr, mennesker og vesener man kunne interagere med eller be om hjelp fra. 

Og nå kommer jeg endelig til poenget med denne lange innledningen – jeg ville gjøre hele oppdraget på egenhånd og ikke ta imot hjelp fra andre underveis – selv når det var en fantasireise! 

Jeg ble irritert eller redd når figurer ble introdusert, eller når vi fikk valg som gikk ut på å hvile, motta hjelp (mat, ly) eller overlate ansvaret (for oppdraget/gjenstanden) til noen andre. Jeg stolte ikke på at de ville passe på, jeg unngikk relasjoner og interaksjon så langt det var mulig. Jeg red vekk fra stier og veier (hadde hest!), gjemte meg i naturen, hadde god avstand til andre og ville ikke nærme meg steder med folk. Hver gang en interaksjon ble introdusert gjorde jeg den så kort som mulig, hele tiden med en utålmodighet med å komme meg videre og unngå å bli lagt merke til. Det relasjonelle var ubehagelig, selv i det imaginære.

På tre dager slapp jeg aldri tak i den gjenstanden jeg passet på, den var hele tiden godt pakket inn og tett på kroppen min (igjen – alt dette i et produkt av min egen fantasi!). 

En medstudent sa på et tidspunkt «men du er jo så alene!». 

Og det er vel kjernen i det hele. Å klare seg alene. 

Noen ganger lurer jeg på om det er arroganse eller om det er frykt/unngåelse. Når jeg hører utsagn som «alle har behov for… (nærhet, omsorg, kjærlighet, støtte, anerkjennelse osv)» så kan jeg gå med på det, «jaja, jeg hører du mener det, men det gjelder bare alle andre, ikke meg». Som om det skulle være noe helt spesielt med meg. 

Hyper-uavhengig. Er det et begrep? Jeg kan i alle fall si noe om hva det betyr for meg. Jeg har alltid fått høre at jeg er så sterk, tøff, ressurssterk og flink (herregud, så kjedelig). Greit nok, det gjør at jeg glir lettere ubemerket under radaren. Selvstendig kan jeg også kalle det, men en selvstendighet som er så sterk at jeg ikke innser at jeg ikke trenger å gjøre alt selv. Selv når det er krevende eller når det er unødvendig. 

Det er som om jeg ikke skjønner at hjelp finnes, at folk finnes. Kanskje er det ikke verdt bryderiet og ubehaget det skaper å involvere andre. Det å skulle trenge noen er farligere enn alt annet, og har også vært farligere enn død. Det er en hyper-uavhengighet i å ikke la andre være viktige for meg. Hyper-uavhengighet i å bære flyttelass på flyttelass selv, heller enn å be om hjelp (eller ta i mot hjelp som er tilbudt). Løse alle arbeidsoppgaver selv, ikke delegere. Jeg skrev en gang en masteroppgave uten å konsultere med veileder en eneste gang. Alle måtte ha en veileder på oppgaven, så det fikk jeg. Men jeg bare fortalte ham hva jeg tenkte å gjøre, fikk tommel opp for det, og sendte ham oppgaven da den var ferdig. En gang lå jeg på sykehus etter en operasjon. I to døgn var jeg våken på grunn av smerter, men det falt meg ikke inn at det gikk an å be om smertestillende. Når helsepersonell kom innom og sjekket opp og spurte om det gikk bra, så svarte jeg «ja selvfølgelig». Jeg kunne bli fornærmet over et sånn spørsmål – «skulle det liksom ikke gå bra det her, tror du jeg er svak, eller!»  

Det er så mange ting jeg har gjort så tungvint for meg selv bare fordi jeg har vært blind for valgmulighetene. Det er jo ikke fordi jeg er så fryktelig tøff at det har blitt sånn, men fordi jeg ikke har visst at noe annet var mulig.

Under her ligger det nok forestillinger om å ikke ha verdi, ikke skulle være til bry, ikke skulle synes, mistillit, skam, frykt for avvisning og sikkert en hel masse ting som er ubevisst for meg.  I tillegg tror jeg opplevelsen av at jeg egentlig ikke helt finnes også skaper en avstand fra verden inni til det som skjer utenfor meg. 

Men sånn var det. En superkraft, overlevelsesinstinkt og livslyst. Det kan jeg feire.  

Nå kan jeg bytte ut «skjønner ikke at hjelp/folk finnes» til «skjønte ikke…». Jeg øver på det. Øver på å ta imot. Øver på å dele. Øver på å gjøre avstanden til andre mennesker mindre. Øver på å stå i ubehaget. Noen ganger kan jeg til og med fryde meg over ubehaget og feire det, fryde meg over energien i frykten som skapes. For det betyr at det er noe som er viktig der og det er noen som jobber hardt for å holde meg trygg. Hei, der er du, det er bra du passer på.

Og jeg kan beundre henne som la ut på den heltereisen, som forserte elver og daler, som støtte på krigere og konger, som jaktet for å få mat og som til slutt endte på toppen av et fjell. Med skatten i god behold, klar for å vise den til verden!

(Jeg ble forresten aldri ferdig med terapeutstudiet, men det er en helt annen historie.)