«Å leve med», algoritmer og fangirling

Kjære Dissosiasjonforum, dette er et tusen takk for at dere kom inn på min radar på Instagram for en tid tilbake. Eller, jeg påvirka vel sikkert algoritmene greit selv.

I alle fall. I kveld så jeg at dere kjørte i gang en spørsmålsrunde igjen og det har gitt meg dette siste dyttet mot å gjøre denne bloggen offentlig, og ikke holde igjen og vente til alt må være helt klart og jeg har tatt alle mulige forbehold. Jeg har allerede gjort flere skumle, nye ting denne uka, så hvorfor ikke hoppe i dette også . 

Så da forsøker jeg å svare på spørsmålene! Selv om jeg ikke vet om de helt omfatter meg. Men jo, det er til dem som tidvis opplever å mestre livet, ha en alvorlig traumelidelse, men samtidig opplever å ha god livskvalitet. Jeg legger til mitt eget «tidvis» i opplevelsen av å ha god livskvalitet. 

Hvor lang tid har det tatt å komme hit i prosessen?

25 år siden første kontakt med BUP

25 år siden første innleggelse

4 år på psykiatrisk sykehus

4-5-6 (feil?)-diagnoser

Et dusin forskjellige medisiner (uten effekt)

17 ect-behandliger (uten effekt)

15 år uten kontakt med et helsevesen 

1 stykk avgjørende terapeutisk relasjon over flere år (utenfor offentlig helsevesen)

10 år siden jeg begynte å lure på om alt dette kunne ha noe med traumer å gjøre

6 år siden kontakt med dps og beskjed om at jeg var for dårlig til å kunne få hjelp, at jeg ville trenge mange år med terapi. Stor avvisning. 

Nye år før jeg turte å være i kontakt med helsevesen for ny henvisning.

TOO-behandling  i 2022, som var det som ga håp om at det var mulig å bli forstått, og første gang jeg opplevde at noen så (og tålte) både trigging, dissosiering og også kunne forstå (og forebygge) at jeg noen ganger kunne havne et helt ukjent sted etter behandling!

2 år siden henvist til privatpraktiserende psykologspesialist – hurra og sånn flaks!

2 år siden diagnose did og ptsd

Fremdeles både i startfasen og langt på vei – i stabiliseringsfase og samtidig tidvis med opplevelse av livskvalitet og glede, utforsking og detektivarbeid, sprik og fragmentering, men det er spennende og interessant, samtidig med å være helt forferdelig vondt og forvirrende og kaotisk og rart. Og noen ganger absurd og morsomt og skikkelig fint ♥ 

Hva har vært viktig på veien?

Studere, leve et ganske vanlig liv, å være i relasjon til en partner, å bli mamma, en langvarig terapeutisk relasjon som jeg selv tok initiativ til og å bli trygg nok der, tåle å bli tålt, i små glimt tåle å motta omsorg (om enn så vondt og farlig det er), vennskap, meditasjon, mange, mange meditasjons-retreater (kanskje det er her mesteparten av utforskingen er gjort?) helt forsiktig, rolig yoga (farlig, men av og til øyeblikk av ro), fine mennesker på veien, være korps-mamma, jobb, natur, stillhet, selv-medfølelse og mykhet (tenk at jeg kan skrive det – uten avsky!), huskelapper og internkommunikasjon, Zelda – Breath of the wild, musikk (absolutt, må være høyt på lista), TOO-teamet, det å bli trodd, Dissosiasjonsforum, podcaster der Ida (Ek Rambo) har vært gjest og fortalt om sine erfaringer (gjenkjennelse, jeg tror jeg har hørt alle – flere ganger – og her ville nok mitt barn sagt at jeg fangirler på henne hvis jeg hadde fortalt det), naboskap, dypere vennskap, åpne opp for andres medfølelse og ikke-romantisk kjærlighet, terapigruppe (både yogaterapi og for relasjonstraumer), Psykologen og det vi holder på med i det rommet. Være i sammenhenger med andre folk, øve på å dele når impulsen er å trekke meg unna og være usynlig. Og en masse andre ting, mye fint.

Hva gjør du for å oppnå balanse mellom hverdagsliv og indre behov? 

Hmmm. Ligger på gulvet med øyepute og vektdyne og kjenner pusten som får magen til å bevege seg. Men jeg har ikke helt balanse for tiden.

Må du forsake enkelte ting?

Kanskje er det ikke forsakelse, men det første jeg tenker på akkurat nå er det å være i prosessen som kanskje ender i en uføresituasjon. Å forsake jobb. Eller det å ikke greie å jobbe. Det kjennes vel på mange måter som et tap eller forsakelse av noe. Ikke selve jobben eller spesifikke arbeidsoppgaver. Med det å innse at jeg, for å kunne ha en viss livskvalitet, ikke er i stand til å være en som jobber. Det å gi slipp på identiteten (og masken) om å være en som liksom er helt vanlig. 

Kan du noen gang «go with the flow»? 

Ja! Det tror jeg da. Jeg kan koble meg på flow-en, absolutt, en type flow eller prosess av tilstedeværelse. 

Hva er dine største utfordringer nå?

De ytre stressfaktorene (som spiller inn på opplevelsen av (u)trygghet og stabilitet) – økonomi særlig, hvordan organisere livet, hvor bo og leve, all kompleksiteten i det å leve et liv. 

Den fysiske kroppen, utmattelse og uforutsigbarhet og det at jeg ikke lenger kan overkjøre kroppen. Det er utfordrende å bli kjent med denne kroppen og dens behov. 

Mareritt og flashback. Det å få nok hvile. 

Indre/ytre påtrengende bilder. 

Å sone ut i en nummen og kald frystilstand.

Å ta valg. Små valg, store valg. 

Og det å bo i en by tror jeg: lyd, folk, overveldende potensiale for sanseinntrykk hele tiden, hele tiden i en slags på-vakt-tilstand.

Å fremdeles oppleve at jeg blir kapret, at det kan skje.

Ja, det var det jeg kom på i kveld! Takk for dette lille dyttet ut av internettskyggene.