Ufør… men!

Tekstmelding: «Du har fått et vedtak fra NAV. Les det i din digitale postkasse (Digipost)»

«Vedtak – innvilgelse av uføretrygd.» 

Svaret kommer liksom der. I overskrifta. Før jeg åpner selve det digitale brevet. 

Subtil lettelse. Og skam. Og identitetsbrist. Og burde-føle-takknemlighet.

Var det så enkelt?

Jeg forventer avslag. Jeg forventer å få det tilbake med alle slags kritiske innvendinger. Jeg forventer at det skal sitte en ekstern NAV-lege-spesialist som ikke tror på dokumentasjonen som er sendt inn. Jeg forventer ikke å bli trodd. 

Var det så enkelt?

Og siden jeg blir trodd må jeg selv så all tvil jeg kan, om virkelighetsoppfatning, om egen helse, om andres vurdering av min helse og historie. 

Var det så enkelt? Alle slags Dagbladet-overskrifter flimrer over netthinna mi. «Veien til ufør!!». «Dette er uførefellene!!!». Alle slags «uføre er snyltere og svindlere»-kommentarer. Alle historiene om at det er utrolig vanskelig å bli ufør, og historiene om at det tar uendelig mange år å bli trodd. 

Psykologen stiller et motspørsmål – «har det virkelig vært så enkelt, stemmer det?» 

Sporene etter en 25 år lang historie. Jobbet, studert, jobbet, vært sykemeldt, deltatt på arbeidstiltak, prøvd og prøvd og prøvd å finne en måte å passe inn i den formen som samfunnet legger opp til. Er det en enkel historie? Du kunne endt opp som ung ufør for mange år siden, men har aldri villet tenkt den tanken (det ville kanskje vært lurt, sånn økonomisk, når man ser hvordan ståa er nå).

Men du ser jo ikke syk ut! Men du er jo så kompetent! Men du fremstår jo så ressurssterk!

Ekkoene fra historien. 

Alt sammen er sant. Det også. Ekkoene. Jeg kunne fremstå som en som hadde livet på stell, en som er helt normalt med i samfunnet. Men fy faen i satans jævla helvete (og beklager banning) som det koster krefter. Det er først når kroppen slutter å virke at konsekvensene av et liv i konstant beredskap er i full blomstring. Vikler seg ut. Viser seg i alle fargene.

Jeg holder det for meg selv. Enn så lenge. Fortsatt tror verden at jeg bare er utbrent. Fordi jeg lar verden tro det. Jeg har malt meg inn i et hjørne, jeg har skapt illusjonen selv. Jeg, som ikke trodde jeg brydde meg om fasade, holder så hardt på den fortellingen om at det ikke er noe galt. Bare litt utmattet. 

Hvordan skal jeg forklare verden at jeg nå er vurdert som ufør? 100 prosent. Det er mine egne fordommer jeg først møter. Jeg stiller spørsmålene jeg tror andre vil stille. Jeg forventer mistillit, men det er min egen ikke-aksept som står i veien. 

I dag puttet jeg mitt nye honnør-kort inn i kortholderen på mobilen. Det absurde møtet mellom et nytt studentbevis og et nytt honnørkort – to deler av et livsløp møtes her, i denne mobillomma, mens jeg er omtrent midt i livet. 

Skammen. Ikke egentlig over begrepet ufør, men heller over hva det forteller. Skammen over historien. Skammen som forteller meg at jeg er svak. Skammen som forteller meg at jeg bare burde ta meg sammen, bare må få til. Jeg liker ikke å ikke få til. 

«Men»-et som følger umiddelbart. Jeg er ufør, MEN det er bare en liten dipp i historien, det betyr jo bare at jeg har litt tid nå, til å komme meg, før jeg er tilbake i jobb, tilbake til «normal». Bla, bla, bla. «Men»-et slenger jeg på i samme åndedrag. Det er som for å devaluere vurderingen. 

Jeg må vente litt med «men»-et. Kan jeg trekke pusten, si «jeg er ufør» uten å samtidig slenge på et «men» for å forminske alvorligheten?

Ja, hva har jeg igjen? En helt skakkjørt økonomi. Skakkjørt kropp. Entropi – et meg som var mer samlet, men som nå fragmenteres mer igjen?

Det er ikke stolthet. Det er overlevelse.