Parade-fuge

Dette er en gammel tekst. Circa ti år gammel. Fra før jeg hadde kjennskap til dissosiasjon og amnesi.

Ettermiddag, tidlig kveld. Sola står inn mot stua. Persiennene er nede. Jeg begynner å skrive. Jeg har ikke skrevet ord på mange måneder. Jeg har ikke kjent etter. Jeg har ingen mottaker.  Det er som om jeg observerer meg selv utenfra. En nøytral observatør som følger med og noterer ned ”ja vel, nå går du altså til kjøkkenet og tar den store kjøttkniven”. ”Aha, du har tenkt deg på badet – hva er egentlig planen?” ”Knivstikking altså, du lurer på hvordan det er?” En observatør som er tilstede når jeg setter meg på dolokket med kniven i hånda. ”Ja vel, du synes låret er det lureste? Helt øverst? Ja, det er vel praktisk hvis du først skal stikke?”

Og jeg ser det absurde i situasjonen. Jeg registrerer, observerer, tenker ”det er vel litt rart at du sitter her med den kniven? Du skulle ikke funnet på noe annet?”

Hvordan havnet jeg her? Jeg spoler tilbake til øyeblikket jeg går ut fra kontoret på Majorstua tidligere på dagen. Frie valg. Finnes fri vilje? Eller er det sånn at uansett hva man/jeg velger så ender jeg opp på samme stedet? Jeg går ut av kontoret. Svinger til venstre. Går femti meter. Får et innfall om at jeg heller skal gå innom den steinbutikken. Snur og går andre veien. Svinger til høyre. Over gata. Steinbutikken. Jeg skal kjøpe en stein. For å ha noe som kan minne meg på….Jeg husker ikke hva det skulle minne meg på. Det var sikkert noe om noe sånn piss som ”jeg skal minne meg selv på den her skjøre og sanselige delen av meg”. Går inn i butikken. Er der lenge. Leter ikke etter noe spesielt. Vet at hvis det ”riktige” er der så skjønner jeg det. Men det er ingenting som skriker ”dette er riktig”. Jeg ser på en blekrosa stein. Opalitt? Nei. Kanskje ikke. Men en opal-variant i alle fall. Dveler ved den, men trekker meg ut. Trekker meg ut av butikken. Lyd på øret. Går ut i Bogstadveien. Ja. Kanskje jeg skal ta en trikk? Et eller annet sted? Eller skal jeg gå til sentrum? Eller skal jeg snu og gå mot t-banen? Skal jeg dra hjem? Uansett hva jeg skal så trenger jeg å dra hjem for å skifte klær! Eller trenger jeg det? Jeg har jo skift i veska. Klar for alle alternativer. Kanskje jeg skal gå innom et eller annet toalett og skifte? Men hvorfor? Ser at trikken mot Ljabru går om to minutter. Jaja, jeg kan hoppe på den. Sitter på trikken. Kanskje jeg skal hoppe av på Nationaltheateret? Nei. Hmmm. Kanskje neste stopp, eller Jernbanetorget? Skal jeg bytte til buss på jernbanetorget? 37-bussen? Nei. Kanskje den kjører en annen rute nå som folk stiller opp til paraden. Jeg kan ta trikken videre. Går av trikken på Oslo gate. Ja, jeg kan gå innom her på denne kafeen og skifte. Det er kø til toalettet. Jeg snur og skal gå ut igjen. Det er trangt å komme seg ut. Jeg ser i bakken og trenger meg forbi. ”Ja, versågod”. Sier en dame som må vente på å passere meg. Kritikk. Passiv aggressivt synes jeg det er. Jeg har gjort feil. Jeg har lyst til å forsvare at jeg gikk først forbi den trange passasjen. Fuck you. 

Ut av kafeen. Rett nedenfor ser jeg oppstillinga til paraden. Andre veien ligger ”hjem”. Jeg går mot ”hjem”. Jeg kan jo endre plan underveis. Kanskje jeg snur. Kroppen. Jeg vet at jeg trenger mat. Kroppen trenger mat. Det eneste jeg har spist er de rosinene og mandlene i dag. Hvis kroppen skal være med meg resten av dagen trenger jeg rett og slett å spise. Så jeg går hjem. Hjemme. Varmer opp middagsrester fra i går. Spiser. 

(Det burde jo ikke være så vanskelig å skjære i eget kjøtt? Jeg erindrer hvordan det for en evighet siden var å skjære i en kyllingfilet. Det er jo kjempeenkelt! Eller den tida jeg spiste fisk? Fiska egen fisk? Kniven gikk jo gjennom ganske lett, gjorde den ikke? Hvorfor er eget skinn noe annerledes? Jeg får det liksom ikke til. )

Tilbake. Spiste mat. Skal gå ut, eller skal ikke. Hvem skal jeg gå med der? Jeg er en outsider. Jeg er bryderi. Jeg er uønsket. Jeg hører ikke til. Mange som er sinte på meg. Jeg er en ikke-person. Jeg kan ikke gå sammen med dem. Jeg har ikke lenger noen. Noen. Det siste årets isolasjon, ønsket og uønsket, siger på som en stor erkjennelse.

Uten å ha tatt noen avgjørelse begynner jeg å prøve klær. ”Jeg kan jo i alle fall prøve å finne noe å ha på meg i tilfelle jeg bestemmer meg for å dra ut igjen”. Ingenting er riktig. Jeg har blitt tjukkere på et år. Ingenting er riktig. Jeg finner ikke ut hva jeg skal ha på meg!!  Jeg innser at jeg ikke rekker starttidspunktet. ”Jeg kan dra og stille meg langs løypa og hoppe inn”, tenker jeg. Men jeg har ikke tempo, ikke retning. Jeg finner noe å ha på meg. Det er ikke helt riktig. Kler på meg sko. Skjønner at jeg ikke kan ha den shortsen allikevel. Plutselig synes jeg hele shorts-partiet av kroppen ser helt latterlig ut. Med skoene fortsatt på skifter jeg til et skjørt. Ikke riktig, men mindre feil. 

Ut døra. Gå til t-banen. ”hvor skal jeg gå av” ”Hvor langt i løypa har de kommet?” Jernbanetorget? Nei, kanskje jeg skal gå av på Stortinget i stedet. ”Men kanskje du da bare får vært med å gå den aller siste biten?”  Nok en gang blir jeg bare sittende. Til Stortinget. Kommer opp på gateplan. Mange folk. Mange, mange folk. Mange folk med regnbueflagg, Mange folk. ”Alt er love”. *innvendig banning* JEG VET DA FOR HELVETE INGENTING OM ”LOVE” – WHAT SO EVER.  Jeg er en feilproduksjon. En feilvare.

Jeg misunner og forakter på samme tid.

Jeg er på gateplan. Jeg skal finne paraden. Jeg skal se dem. Jeg går mot der løypa er. Men heisann, der er det en butikk jeg aldri før har sett. Jeg er lite interessert i butikker. ”Kanskje jeg heller skal se etter klær her? Kanskje jeg finner noe jeg kan bytte til? Jeg går inn. Finner en rosa-blomstrete kjole-sak, en grønn shorts, en denim-one-piece og tar med til prøverommet. Det er kø. ”Hvor mange plagg skal du prøve?”. Innen det er min tur har jeg skjønt at det siste plagget var en kjole, så den legger jeg fra meg. Prøverom. Grønn shorts. Fin. Passer. Men shit så stygge bein. Lår.  Så masse blåmerker. Jeg kan ikke gå i noe som viser alle de merkene. Av med den. Rosa kjole. Den er for stor. Allikevel er det eneste jeg ser at jeg har for tjukk mage og for smale skuldre. Og jeg er for kort. Jeg har rett og slett ikke kropp til denne kjolen.

Ut. Ut. Ut av prøverom og butikk. Finne toget. Trengsel. Trengsel. Jeg ser lite. Dårlig. Jeg står bak masse folk og ser bare bittelitt. Begynner å gråte når jeg ser…. husker ikke hvem det var eller hvorfor – alle de fine, glade folka. Kanskje er det når gruppen med politi går forbi, eller transfolka, eller skeiv verden. Eller noen helt andre.

Jeg gråter bak solbriller. Jeg har aldri kjent på en så stor ensomhet. «Jo, det har du”. Ensomhet. For første gang på mange, mange år har jeg ingen folk jeg kan koble meg på. Denne dagen. Jeg har tapt dem. I alle fall. I trengsel. ”Stå i ro eller gå videre?” Følge strømmen. Som ender inne i Pride Park. Trengsel. Over alt. ”Hei, der er du!” hører jeg rundt meg på alle kanter. Folk som er sammen. Folk som møtes. Og jeg går rundt. Og det er som om jeg er på utsiden av verden. Strømmen av ukjente ansikter glir forbi. Dulter borti. Som om jeg ikke eksisterer. Så stor er følelsen av utenforskap. Ensomhet. Folk som ler, danser, drikker, sitter og slapper av, snakker i telefonen, snakker med hverandre. Rett og slett feststemning. Og jeg bare går rundt. En gang. To ganger. Jeg ser noen bekjente ved et bord. Jeg går fort videre. Jeg vil ikke at de skal se meg. Jeg vil ikke at noen skal måtte forholde seg til meg. Jeg vil ikke bry noen. Jeg vil ikke gi meg til kjenne. Går videre. Får noe infomateriell. Går forbi standen til mental helses ungdom. Tenker at jeg ikke er ungdom. Går forbi standene til kondomeriet, bdsm, poly-Norge, FrP, LO, diskrimineringsombudet, forsvaret, Europride. Ny runde. Skal jeg gå bort til dem jeg kjenner. Nei. Gå videre. Går ut. Går ut. Ut. ”Jeg kan jo dra hjem og skifte og så komme tilbake utpå kvelden”. Går til t-banen. Det er flagg og enda mer flagg overalt. Jeg misunner. Misunner de som har sin egen historie. Misunner de som har folk. Misunner åpenhet. Misunner. 

T-banen hjemover. ”Kanskje skal jeg ut igjen”

Kreftene som drar i ulike retninger. 

Hva er det for meg? Hva er det jeg lengter etter? Frihet, tilhørighet? Dette samlingsstedet som kjennes så viktig for meg? Hva har jeg opplevd andre parade-dager? Første gangen. Første gangen var helt fantastisk å se alle de forskjellige menneskene på et sted og for første gang være ”riktig”. Jeg har stått på flåte. Gått der gravid. Jeg har sunget. Jeg har gått der med barn og regnbuefamilier. Jeg har kjent meg så innafor.  

Men ja, jeg kom hjem. Og ble værende. Gikk på butikken. 

Google ”kirkens sos”. Hånlig til meg selv ”hva skulle du ringt noen for – du som ikke engang greier å snakke med noen i det virkelige liv!?” 

Skal jeg ut eller skal jeg bli hjemme. Skal jeg gi faen eller være fornuftig? Antakelig er det lureste å bli her. 45 timers fysisk arbeid denne uka kjennes. Men jeg bryr meg ikke om jobben akkurat nå. Jeg bryr meg ikke om noe. Jeg har lyst til å gå ut på farlig steder. Har lyst til å bli overfalt og oppleve noe farlig på ordentlig, noe på riktig, noe som er ekte, noe som er forståelig.

Jeg skal ikke noe mer ut i dag. 

Nå.

Forakter meg for at jeg har skrevet disse ordene. 

Ambivalens. Jeg halvsover på sofaen og tenker samtidig at jeg må ut igjen. Hva er den krafta der? Den som vil ut. Danse. Være glad. Være teit. Være dum. Være. Bare være. 

(Og nei. Jeg har ikke stukket med kniv. Jeg har ikke gått ut. Jeg er til stede. Jeg er hjemme og skal snart sove. Lade opp til ny arbeidsuke.)