Å henge med superhelt-unger

– kanskje om å ta ansvar, kanskje om starten av bearbeiding, kanskje om å ikke forlate…

Innsikt er forbigående, direkte erfaring er ferskvare, nærvær er flyktig. Vil noe, noen gang, kunne bli sant nok? Nært nok direkte erfaring til å kunne kommuniseres sant nok?

Når jeg har forlatt terapirommet og beveger meg gjennom løpa – byen, etappene – for å komme meg hjem, kjenner jeg at jeg har forlatt henne (meg) der. Jeg har latt henne være igjen alene. Hun lille. Jeg ser det hele ovenfra. Jeg ser meg, jeg ser psykolog, jeg ser et enormt stort rom og en bitteliten skikkelse (som er meg). Jeg får vondt av henne. Hun er så liten. Hun er så ubeskyttet. Jeg vil at hun skal få lage seg en liten hule der. Bygge et fort av puter. Pakkes inn i pledd. Holdes fast, holdes rundt. Jeg har forlatt henne der. Jeg ønsker at noen andre skal ta vare på henne til neste gang. Hun får ikke være med meg. 

Den frykten som var der gir absolutt ingen mening, den er så uforståelig i sin rå intensitet. Men selv om den ikke gir mening kan jeg tillate meg å kjenne den allikevel. I kroppen. 

Jeg forlot henne der i rommet, men bare for en stund. Når jeg er hjemme er det rom nok til at jeg kan inviterer henne dit. Hjem til huset, hjem til min voksne kropp. For det er ingen andre som kommer og redder henne (meg), tar ansvar for henne (meg) eller sier stopp for henne. Det er bare jeg som kan gjøre det. Det er bare jeg som kan bli hos meg. 

«Du er trygg her, du er trygg nå», ble sagt. Ordene gnistrer. «JA!». Gjør et hopp fra teoretisk forståelse (jada, jeg forstår at 2026 er trygt) til en opplevd erfaring. «Ja! Herregud det er jo sant, jeg våknet jo i marerittet før noe skjedde. Jeg våkner jo! Jeg kan våkne, jeg trenger ikke være der!». 

Hjemme på sofaen under vektdyne viser hun (lille) meg i kroppen hvor vondt det kan være. Det er smerte, men den smerten er også vakker. Den visuelle opplevelsen av denne emosjonelle smerten – jeg tror ikke det er frykt, for frykten bor i ytterkantene av kroppen, nei, jeg tror det er sorg/tristhet/tap, det minner om smerten ved kjærlighetssorg, det er det eneste jeg kan sammenligne med – har romlighet, tekstur og farge. Smerten har form, dybde, klarhet og glitter. Dyp blå. Den sitter på langs nedover høyre side av brystbenet. Som avtrykket av en øks, men vakkert.

Lenger vekk i kroppen – bortenfor mellomgulvet, nedenfor den synlige horisonten – er rødt. Flammer. Intens brenning. 

Jeg maler innsiden av kroppen. Vannfarger, lim, oljekritt, tusj, glitter, perler. 

Jeg stikker ikke av.

Jeg nummer ikke.

Jeg overveldes ikke av panikk.

Jeg drar ikke fra henne – det er jeg som kan være her.

Jeg og hun superhelt-ungen, da. Det er stort sett hun som har vært der. Litt av en jobb hun fikk utdelt. Jeg kan se hvor mye jobb det er for henne, å holde vekk alt det der andre. Hun er så tøff. Hun er så sterk. Hun er så livlig, hun har så mye glede av verden. Hun er så selvgående. Men det er ensomt å være så supertøff. Hun fortjener også at noen er sammen med henne. At det er et sted hun også kan få dele.

Hun deler bevegelse.

Hun deler dans. 

Hun deler musikk. 

Hun høres ut sånn her i dag.